Trois Couleurs: Rouge
Skrevet av Uruloki, 2. juni 2007
Publisert: 14. februar 2009
Etter hva jeg har forstått regnes Rouge som mesterverket i Kieslowskis Trois Couleurs-trilogi. Det er helt klart den filmen som er mest velkonstruert, mest kompleks, men jeg står fortsatt fast på at Bleu (1993, Kieslowski) er trilogiens høydepunkt. Rouge klarte ikke å appellere like mye på det emosjonelle nivået, og jeg savner også litt av den fantastiske visuelle utformingen som er til stede i Bleu. Men tross alt, dette er en utrolig god konklusjon på en mesterlig trilogi, som samler trådene ypperlig. Rouge fungerer ikke minst som et passende testament på Kieslowskis fartstid, og den klokker inn på en god andreplass av de tre filmene, like bak Bleu.
Trois Couleurs-trilogien baserer seg, som sagt så mange ganger før, på det franske flaggets tre farger: blå for frihet, hvit for likhet, rødt for brorskap.
Hovedpersonen i Rouge er den unge, sveitsiske modellen Valentine. Hun kommer tilfeldigvis i kontakt med en pensjonert dommer etter å ha kjørt på hunden hans. Det viser seg at han i skjul overvåker naboene sine ved å avlytte telefonsamtalene deres. Valentine reagerer først med avsky mot hans voyeurisme, men etterhvert knytter de tette bånd, og dommeren avslører mer og mer av sin livshistorie. Samtidig kjøres en parallell historie om Valentines ukjente nabo, Auguste, som virker som en ung inkarnasjon av dommeren selv, ut i fra historien han forteller.
Kieslowski regnet selv Rouge som den siste filmen han kom til å lage. Han hevdet at Trois Couleurs var hans endelige testament, som samlet sammen alt han hadde foretatt seg innenfor filmverdenen. Etter denne trilogien mente han at han ikke lenger hadde noe mer å formidle. Han satte likevel igang med planleggingen av en ny produksjon ikke så lenge etter, men skjebnen innhentet ham, og avsluttet livet hans snaue 1,5 år etter at Rouge ble lansert.
Rouge er dermed den filmen i trilogien hvor Kieslowski tydeligvis gir mest av seg selv. Dette er hans endelige ytring i filmform, og her tar han et oppgjør med både seg selv som kunstner, og sine egne verk. Det er svært interessant å se hvordan han injiserer seg selv i historien, og jeg skjønner absolutt hvor han vil med det. Han prøver å vise oss at man ved hjelp av film kan «gjenskape» sitt eget liv, i form av dommeren som utover i filmen virker å ha mer innflytelse på sin egen verden enn hva ville vært naturlig.
Det er kløktig gjort, og det er nok den helt klart mest komplekse delen av trilogien. Graden av selvransakelse er stor, og en rekke filosofiske problemstillinger stilles. Ikke minst er det interessant å observere det som muligens kan kalle metaelementer i filmen. Kieslowski stiller seg selv ovenfor sine egne karakterer, og stiller spørsmål med hvordan karakterene ville reagert på hans bevisste «utnyttelse» av dem i sine historier, om han selv befant seg i deres univers.
Likevel, selvom Rouge er svært smart konstruert, hadde den ikke det samme emosjonelle utslaget på meg som Bleu. En film kan være så smart den bare vil, men om den ikke klarer å knytte seg til meg på et personlig eller emosjonelt nivå, er det nytteløst. Jeg sier ikke at Rouge ikke klarte dette, for det gjorde den absolutt. Bare ikke til samme grad som Bleu.
Bleu står som sagt som den filmen hvor jeg enklest kunne tolke symbolikk opp mot filmens premiss, frihet. I Rouge har jeg større vanskeligheter med å finne det klare brorskapet rødfargen skal gi bilde av. Det tydeligste eksempelet blir muligens en brytning med et gjennomgående fortellerelement i filmen: en krokete gammel dame som strever med å kaste en glassflaske i en gjenvinningskontainer. I Bleu enser ikke Julie damen, ettersom hun er fortapt i sin egen dagdrøm. I Blanc (1994, Kieslowski) ser Karol damen, men hjelper henne likevel ikke. Han sitter kun og smiler, trolig fordi han ser hvor sammenlignbar deres hjelpesløshet er. I Rouge derimot, hjelper Valentine den samme damen med å skyve flasken inn i kontaineren, ut av sant brorskap.
Hele filmen drives selvsagt av forholdet mellom Valentine og dommeren. Det er et svært interessant vennskap, ettersom det utvikler seg fra avsky til nære bånd. Dommeren går fra å være en litt mystisk, tilbaketrukken raring, til å åpne seg for fullt utover i filmen. Karakterutviklingen er på topp. Ikke minst må både Irène Jacob og Jean-Louis Trintignant få mye av æren her. Jacob gjør en flott rolle som den halvnaive, godhjertede modellen, og Trintignants portrettering av den enigmatiske, kyniske dommeren er regelrett fantastisk.
Visuelt sett er Rouge svært god, og den plukker opp mye av det kunstneriske uttrykket fra første del av trilogien, i motsetning til Blanc. Den når likevel ikke helt opp til Bleu, som står for den klart beste gjennomførelsen visuelt sett av de tre. Rouge makter likevel å bringe opp mer av de alternative, eksperimentelle løsningene. Blant annet er åpningsscenen svært flott, hvor vi følger en telefonsamtales ferd gjennom hele ledningsnettet.
Det er vanskelig å skape et skille mellom Rouge og Bleu, men det er nødvendig. For selv om Rouge er en svært smart affære, og velkonstruert som bare fy, traff Bleu meg bedre personlig sett. Jeg klarte absolutt å se det geniale i Rouge, men de enorme følelsene Bleu fremkalte i meg, kan neppe overgås av dette. Det er kanskje på dette planet forståelig at Rouge ansees for å være hovedverket i denne trilogien. Det er her Kieslowski trenger dypest inn i seg selv, og åpner sitt eget livsverk mest.
Tross dette, det er Bleu som blir stående som høydepunktet i Trois Couleurs-trilogien for min del. Vit likevel at Rouge er et mesterverk på de fleste områder, og totalt sett er det en trilogi som ikke kan kalles annet enn mesterlig. Dette blir nok neppe siste gang jeg kommer til å bevitne Kieslowskis tre farger, og det er ikke umulig at jeg ved flere gjensyn vil synes at Rouge er bedre enn Bleu. For herregud, dette er et nesten plagsomt jevnt løp.
Diskuter denne saken i forumet.
Skrevet av Uruloki, 2. juni 2007
Publisert: 14. februar 2009
Etter hva jeg har forstått regnes Rouge som mesterverket i Kieslowskis Trois Couleurs-trilogi. Det er helt klart den filmen som er mest velkonstruert, mest kompleks, men jeg står fortsatt fast på at Bleu (1993, Kieslowski) er trilogiens høydepunkt. Rouge klarte ikke å appellere like mye på det emosjonelle nivået, og jeg savner også litt av den fantastiske visuelle utformingen som er til stede i Bleu. Men tross alt, dette er en utrolig god konklusjon på en mesterlig trilogi, som samler trådene ypperlig. Rouge fungerer ikke minst som et passende testament på Kieslowskis fartstid, og den klokker inn på en god andreplass av de tre filmene, like bak Bleu.
Trois Couleurs-trilogien baserer seg, som sagt så mange ganger før, på det franske flaggets tre farger: blå for frihet, hvit for likhet, rødt for brorskap.
Hovedpersonen i Rouge er den unge, sveitsiske modellen Valentine. Hun kommer tilfeldigvis i kontakt med en pensjonert dommer etter å ha kjørt på hunden hans. Det viser seg at han i skjul overvåker naboene sine ved å avlytte telefonsamtalene deres. Valentine reagerer først med avsky mot hans voyeurisme, men etterhvert knytter de tette bånd, og dommeren avslører mer og mer av sin livshistorie. Samtidig kjøres en parallell historie om Valentines ukjente nabo, Auguste, som virker som en ung inkarnasjon av dommeren selv, ut i fra historien han forteller.
Kieslowski regnet selv Rouge som den siste filmen han kom til å lage. Han hevdet at Trois Couleurs var hans endelige testament, som samlet sammen alt han hadde foretatt seg innenfor filmverdenen. Etter denne trilogien mente han at han ikke lenger hadde noe mer å formidle. Han satte likevel igang med planleggingen av en ny produksjon ikke så lenge etter, men skjebnen innhentet ham, og avsluttet livet hans snaue 1,5 år etter at Rouge ble lansert.
Rouge er dermed den filmen i trilogien hvor Kieslowski tydeligvis gir mest av seg selv. Dette er hans endelige ytring i filmform, og her tar han et oppgjør med både seg selv som kunstner, og sine egne verk. Det er svært interessant å se hvordan han injiserer seg selv i historien, og jeg skjønner absolutt hvor han vil med det. Han prøver å vise oss at man ved hjelp av film kan «gjenskape» sitt eget liv, i form av dommeren som utover i filmen virker å ha mer innflytelse på sin egen verden enn hva ville vært naturlig.
Det er kløktig gjort, og det er nok den helt klart mest komplekse delen av trilogien. Graden av selvransakelse er stor, og en rekke filosofiske problemstillinger stilles. Ikke minst er det interessant å observere det som muligens kan kalle metaelementer i filmen. Kieslowski stiller seg selv ovenfor sine egne karakterer, og stiller spørsmål med hvordan karakterene ville reagert på hans bevisste «utnyttelse» av dem i sine historier, om han selv befant seg i deres univers.
Likevel, selvom Rouge er svært smart konstruert, hadde den ikke det samme emosjonelle utslaget på meg som Bleu. En film kan være så smart den bare vil, men om den ikke klarer å knytte seg til meg på et personlig eller emosjonelt nivå, er det nytteløst. Jeg sier ikke at Rouge ikke klarte dette, for det gjorde den absolutt. Bare ikke til samme grad som Bleu.
Bleu står som sagt som den filmen hvor jeg enklest kunne tolke symbolikk opp mot filmens premiss, frihet. I Rouge har jeg større vanskeligheter med å finne det klare brorskapet rødfargen skal gi bilde av. Det tydeligste eksempelet blir muligens en brytning med et gjennomgående fortellerelement i filmen: en krokete gammel dame som strever med å kaste en glassflaske i en gjenvinningskontainer. I Bleu enser ikke Julie damen, ettersom hun er fortapt i sin egen dagdrøm. I Blanc (1994, Kieslowski) ser Karol damen, men hjelper henne likevel ikke. Han sitter kun og smiler, trolig fordi han ser hvor sammenlignbar deres hjelpesløshet er. I Rouge derimot, hjelper Valentine den samme damen med å skyve flasken inn i kontaineren, ut av sant brorskap.
Hele filmen drives selvsagt av forholdet mellom Valentine og dommeren. Det er et svært interessant vennskap, ettersom det utvikler seg fra avsky til nære bånd. Dommeren går fra å være en litt mystisk, tilbaketrukken raring, til å åpne seg for fullt utover i filmen. Karakterutviklingen er på topp. Ikke minst må både Irène Jacob og Jean-Louis Trintignant få mye av æren her. Jacob gjør en flott rolle som den halvnaive, godhjertede modellen, og Trintignants portrettering av den enigmatiske, kyniske dommeren er regelrett fantastisk.
Visuelt sett er Rouge svært god, og den plukker opp mye av det kunstneriske uttrykket fra første del av trilogien, i motsetning til Blanc. Den når likevel ikke helt opp til Bleu, som står for den klart beste gjennomførelsen visuelt sett av de tre. Rouge makter likevel å bringe opp mer av de alternative, eksperimentelle løsningene. Blant annet er åpningsscenen svært flott, hvor vi følger en telefonsamtales ferd gjennom hele ledningsnettet.
Det er vanskelig å skape et skille mellom Rouge og Bleu, men det er nødvendig. For selv om Rouge er en svært smart affære, og velkonstruert som bare fy, traff Bleu meg bedre personlig sett. Jeg klarte absolutt å se det geniale i Rouge, men de enorme følelsene Bleu fremkalte i meg, kan neppe overgås av dette. Det er kanskje på dette planet forståelig at Rouge ansees for å være hovedverket i denne trilogien. Det er her Kieslowski trenger dypest inn i seg selv, og åpner sitt eget livsverk mest.
Tross dette, det er Bleu som blir stående som høydepunktet i Trois Couleurs-trilogien for min del. Vit likevel at Rouge er et mesterverk på de fleste områder, og totalt sett er det en trilogi som ikke kan kalles annet enn mesterlig. Dette blir nok neppe siste gang jeg kommer til å bevitne Kieslowskis tre farger, og det er ikke umulig at jeg ved flere gjensyn vil synes at Rouge er bedre enn Bleu. For herregud, dette er et nesten plagsomt jevnt løp.
Diskuter denne saken i forumet.
5/5
Utgivelsesår:
1994
Regi:
Krzysztof Kieslowski
Manus:
Krzysztof Kieslowski
Krzysztof Piesiewicz
Med:
Irène Jacob
Jean-Louis Trintignant
Frédérique Feder
Jean-Pierre Lorit
Sjanger
Drama
IMDb-side
© 2009 Webmaster/Design: Lars Thomas Skare