Diskuterfilm - 2001: A Space Odyssey

2001: A Space Odyssey

Skrevet av Uruloki, 19. oktober 2009
Publisert: 23. november 2009

Jeg hadde egentlig tenkt til å skrive en gonzoartikkel om denne. En slags personlig opplevelse, gjøre meg selv levende gjennom teksten, en slags Hunter S. Thompson-pastisj, ikke fra et interessant liv, men fra en stor kulturell opplevelse. Ut i fra notatene mine begynte jeg visstnok med mitt første glass rødvin lenge før middagstid, jeg skriver om en «gudsforlatt dag», alkohol på tom mage, problemer med matlaging, blant annet mangel på melk til potetstappe, McDonalds-mat og rødvin (tydeligvis en heller uggen kombinasjon) etter et lite utbrudd om at «jeg har ikke tid til dette her, jeg har et oppdrag, og kan ikke vase bort tid på trivielle saker som mat og velvære og seksuell tilfredsstillelse», hva nå enn sistnevnte måtte bety i denne sammenheng.

Vage planer for dette prosjektet nå, skriver jeg, og det er det vel fortsatt. «Tullet jeg bare rundt? Ville dette bare bli nok en dope frenzy? Nei, dette var viktigere enn som så. En følelse av grandeur. Ja, et oppdrag, å dekke en grensesprengende opplevelse fra vår side, til alle de andre, en misjonsreise kanskje. En viss allusjon til Hunter, ja, dopfilmen over alle dopfilmer burde definitivt være representert med en tekst som står i stil til sitt rykte.» Og det er vel kanskje et lite gram sannhet i det, men åpenbart måtte disse notatene forkastes. Allerede fra åpningsscena var dette prosjektet i grus. «Hva faen. Stigende toner, stigende hjerne. Fra intet oppstår jorden.» Og hva med: «HUMAN ERROR! HUMAN ERROR! HUMAN ERROR!», eller «MY MIND IS GOING! MY MIND IS GOING! MIN OGSÅ.» Fragmentariske utbrudd, fjas fra ende til annen, ukontrollert og substansforsterket vås, språk som forverrer seg for hver linje, og topper seg med dette avsnittet, som jeg har en mistanke om er fra da Jupiter and Beyond the Infinite rullet over skjermen:

«weyfdHsDFHGAGDSGHSGHSDGADGA faen, fargene, lystunnel,rthrhrthartsuae45yu7erhaerhaer hbvvafaengamlemanndsrgewa464666646tgergdafhjrtfgikskyszykasjsathyeryewRYTWTYWywe rywyeryeryMONOLIITTEN111111111111111111111111111æææææææææææææ»

Jeg hadde til og med funnet på titler som «Opplevelsen, odyseen» og «2001 dager derpå» til en todelt artikkel, for å gjøre det mystisk eller noe slikt. En opplevelseslogg gjort i gledesrus, og en mer nedpå jorda analyse skrevet i mer edruelig tilstand. Nei, slikt kan man åpenbart ikke bruke. En viss journalistisk integritet er jo viktig.

Så dermed starter vi med the basics. De fleste har nok allerede et forhold til 2001: A Space Odyssey (1968). En filmhistorisk bauta på alle vis, ja, kanskje Kubricks mest ambisiøse verk, helt klart et paradigmeskifte hva sci-fi angår, og til dags dato kanskje den beste i sjangeren, i følge undertegnede i hvert fall. Å prøve på en tolkning av denne filmen er vel nesten like ambisiøst, da den har unngått forklaring i 40 år, men det er vel verdt et forsøk. Kubrick tar ikke for seg et lite isolert tema her, ikke en slik tullete liten kunstfilm om mellommenneskelige forhold, nei, her skal hele livet og menneskets historie under lupen. Menneskets evolusjon, menneskets transcendering, kall det hva du vil, men i sentrum står monolitten.

Dette poenget unngikk meg ikke engang i opplevelsens tilstand. Evolusjonens fire steg, som jeg skriver, kanskje litt vagt, men absolutt en gyldig forklaring. Og muligens også den mest velkjente analysen av dette verket. Fra dyr til mennesker; til hint om en større tilværelse, en fremmed rase; til initiasjonen i deres rekker; til transcenderingen, omskapelsen av legemet til ren energi. Dette går egentlig totalt i mot min opprinnelige fascinasjon for 2001, da det å oppleve, å ikke forstå, var det som sto i fokus. Men man bygger vel opp noen generelle holdepunkter etter hvert. Forklaring kreves, selvsagt.

Egentlig har jeg ikke lyst til å gi noen forklaring heller, en kronologi, hva jeg måtte tro skjer i denne filmen, for alt dette her er skrevet så mye bedre av så mange andre. Til og med et kjapt søk på Wikipedia vil gi mer velskrevne og fruktbare resultater enn det jeg kunne finne på å presse ut. Men likevel, hva kan man gjøre? Man får føye seg etter analysens regler.

Man starter på det laveste plan, menneskets vugge, aper, og monolitten gjør sitt første inntog. Hva denne glatte, svarte, rektangulære saken måtte være; uforklarlig, et mysterium. Men transformasjonen er et faktum når våre forfedre får føle dens kraft, et nytt steg er nådd. Redskaper oppdages, og kanskje også oppdagelse av voldens potensiale. Ja, nettopp voldelige redskap, et bein blir et våpen, og drap blir med ett mye enklere. En rystende scene i grunn, fæl på alle måter, allerede her er de mørkeste sidene ved mennesket født. Dominans som en følge av død. Men en ting er i hvert fall sikkert, mennesket er født, ved hjelp av en utenforstående kraft. Ett steg er passert, så da hopper Kubrick like godt til det neste.

Men det vil ikke jeg, for allerede her er det andre ting enn det rent tematiske 2001 egentlig handler om for min del. Det handler om total pompøsitet som blir deilig dritvakkert, om planeter som står i rekke, om solen som stiger til «Thus Spoke Zarathustra», om malte backdrops og folk i apedrakter som denger løs på hverandre. Det er noe herlig i at Kubrick tar seg selv så voldsomt seriøst her, han legger ikke skjul på at han skal lage et ambisiøst verk, ingen ironisk distanse, nei, her starter vi fra evolusjonens start og bygger oss oppover. Og det handler om overgangen fra beinet kastet i lufta til romskipet av samme form.

Svanedans i rommet. Det er vel et ord som dekker mye av min fascinasjon for 2001. Jeg vet ikke om svanedans er et ord engang, mer en hybrid av svanesang og ballett kanskje? Men vakkert er det i hvert fall. Og space age har i hvert fall begynt, mennesket har kolonisert månen, og der, en mystisk oppdagelse, igjen, tegn på noe annet, de første konkrete bevisene på intelligent, utenomjordisk liv. Ja, nok en gang monolitten. Myndighetene prøver naturligvis å dekke over omstendighetene, sosialt sjokk er selvsagt ikke å foretrekke. For hva ville skjedd om mennesket plutselig fant ut at vår tilværelse ikke var den eneste, ikke den ultimate, som så mange lurer seg selv til å tro? Desillusjonisering. Kaos. Det andre møtet med monolitten blir desto mer intenst. Kraften som en gang sparket i gang menneskets utvikling virker nesten truende i denne situasjonen. En intens pipende lyd, en enorm kraft, men monolittens funksjon er fortsatt tåkete. Vel, egentlig ikke, for vi får jo senere vite at det kun er et radiosignal det dreier seg om. Et signal mot Jupiter. Men hvordan kan man vel vite dette nå? Dette er hovedsaklig det voldsomme, første destruktive møtet mellom mennesket og en større kraft. Og på ny, en indikator på at et nytt stadie er nådd, «oppdagelsen». Men for det bedre? Hvem kan si. Det er i hvert fall et skremmende møte. Som jeg skriver, «ondskap, har aldri vært så skremt jeg. Jeg kommer til å dø på Jupiter i kveld.»

Men vi er ikke helt der enda. Filmens hoveddel. Kammerspillet mellom Bowman og HAL. Ferden mot Jupiter, et tåkelagt oppdrag. HAL er jo et veldig interessant element generelt sett. Hvordan Kubrick klarer å bygge opp en av tidenes kaldeste, mest psykopatiske filmskurker ut av en maskin. Sakte, men sikkert bygger han opp en diabolsk greie, dette fæle ØYET som den eneste representasjon utad. Og en stemme strippet for emosjoner og personlighet. For hva er vel mer skremmende enn en maskin som har gått forbi mennesket på rangstigen? Feilfri og kalkulerende, kun med programmerte følelser, dog et selvstendig individ. En motstander som ikke kan ta feil, eller tape, som for eksempel sjakkscenen etablerer veldig sterkt. Logikken har gått helt ut av kontroll, og prosessen med å tilintetgjøre sine laverestående kolleger er nok en gang begynt. Disse feilbare, organiske skapningene, mennesker, fulle av mangler og brister initiert av det løse begrepet «følelser», men på en positiv måte, i våre øyne i hvert fall. Ikke tilintetgjørelsen altså. HAL skildrer vel på mange måter et mellomstadium. Der vi tidligere har blitt tatt fra aper til mennesker, dreier det seg her om menneske til maskin. Kampen mellom mennesket og mellomstadiet altså. Den kunstige intelligensen perfeksjonert, i en søken etter å eliminere «human error», som HAL så godt poengterer. I et så viktig oppdrag som transformasjon, er det desto viktigere at feilbarlighet ikke er en faktor.

Men nok om det. Filmens hoveddel er på mange måter et filmatisk alibi, en spenningshistorie. En kald morder som dreper i stillhet, konspirasjoner, skrekkelementer. Helt klart mer nedpå jorda enn alt annet tidligere i filmen, og i hvert fall det som kommer senere. Men det er jo selvsagt en vri. Hvordan HAL utfører sine handlinger for eksempel. At han blir en massemorder uten at ett eneste drap er eksplisitt eller dramatisert på noen måte. I verdensrommets totale vakuum skjer det første, stille og kalkulerende. Resten, snikmord på ofre i dvale. Alt skjer med en kalkurende kulde, slik bare en maskin har egenskaper til. Det viktige i denne sekvensen skjer dog ikke før HALs utkobling, denne talen som avslører alt, det bare HAL visste. En viss forklaring på hva som egentlig er målet og meningen, hemmeligheten. Ja, nettopp, intelligent liv, indikasjonen på at det finnes andre enn oss i dette uendelige univers.

Og det er jo her det virkelig interessante begynner. Alt før har bare vært en to timers opptakt til dette klimakset. Jupiter and Beyond the Infinite. Kapittelet hvor absolutt alt skjer. På en gang. Igjen gjør monolitten sitt inntog, sirkulerende rundt Jupiter. Bowman vil naturligvis undersøke fenomenet, og nok en transformasjon skjer i møtet med monolitten. «Star Gate»-sekvensen. Persepsjon dratt helt ut i det spinnville. Alt herfra og ut blir vel mer eller mindre uforklarlig, for hva skjer egentlig med Bowman her? Kanskje lærer han seg «å se», han blir bevisst på et nytt stadium, en radikalt forandret tilværelse, hvor alle tidligere fastslåtte måter å se verden, LIVET, på, blir brutt ned. Det er helt klart en reise mot noe nytt, en reise mot enden av tunnelen. Hva som skjer helt konkret eller hvor det skjer er mer problematisk, men dette er vel mye av poenget, å skildre noe helt utenfor vår fatteevne, noe jo nettopp denne transcenderingen er for våre vanlige, menneskelige øyne og tankemåter.

Men surrealismen tar jo ingen slutt heller, nei, for nå venter rommet. Et voldsomt selvrefleksivt sted, hvor virkelighet videre brytes ned. Bowman ser seg selv eldes, kronologiske hopp, en opplevelse av sitt eget liv fra start til slutt. Eller kanskje er han bare fanget i dette rommet resten av sitt liv? Er han her i disse utenomjordiske vesenenes hule hånd? Definitivt. Et laboratorium, en studie. Men persepsjonen er i hvert fall så fremmed at tid ikke lenger er et faktum, kun en skildring av de menneskelige stadier, elding. Og når livets slutt endelig kommer, på dødsleiet, viser monolitten seg nok en gang, og gjenfødelsen er et faktum. Star Child svever over jorden, Bowman har gjennomgått den siste transformasjon, og blitt til et vesen av pur energi. Han har beveget seg opp til de utenomjordiske sitt stadium.

Nei, herregud, dette blir veldig voldsomt, og voldsomt preget av svada og filosofi man nesten ikke forstår seg på. Ikke jeg i hvert fall. Det høres vel nesten ut som en hippie-utopi, men slik er nå min begrensede forståelse av det uforståelige. En bastant forklaring på filmens siste sekvens er jo utenfor rekkevidde, og heller ikke noe Kubrick ville ønsket. Han unngikk jo kategorisk å svare på hva denne syretrippen av et verk egentlig handlet om, samtidig som forfatter Arthur C. Clarke uttalte seg om at hvis man virkelig forsto seg på 2001 ved første visning, hadde de feilet. Noe de mest sannsynlig ikke gjorde.

Men det ligger vel kanskje en vag forklaring her et eller annet sted. Kanskje i hva som egentlig er hele drivkraften for denne transcenderingen, hvem som styrer den, men på dette punktet forklarer Kubrick heller lite. Og jeg vet at dette er mer eksplisitt uttalt i boka, men her observerer vi filmen isolert sett, de som måtte være interessert i en slik sammenligning kjenner sikkert til denne forklaringen bedre enn meg allerede. I filmen, som selvsagt må være det viktige her, gis ingen klassisk representasjon av utenomjordisk liv, ikke et stort stygt monster, eller en menneskelignende skapning. Men det er vel også dette som gir rom for tolkningen om at dette utenomjordiske livet er på et helt annet stadie enn oss. Ikke på det organiske eller det mekaniske stadiet, men på et stadie av pur energi. Usynlige er de kanskje? Omnipotente og til stede i alt, kan man vel si. Nesten som en tradisjonell avbildning av guder. Nietzsche har jeg hørt bli trukket inn, «overmennesket» og alt det der, og det er jo også et mulig synspunkt. Essensen er vel at hele filmen er en reise mot menneskets ultimate tilstand. Tror jeg.

Men som sagt, 2001 handler egentlig ikke om dette i det hele tatt for min del. Jeg ser ikke denne filmen for å bedrive analyse. Jeg føyer meg heller etter Kubricks råe påvirkningskraft og lar han ta meg med til en annen verden. For Kubrick VET at han har laget noe stort, og har flere minutters musikk til svart skjerm i slutten, fordi han VET at folk blir sittende i kinosalen. Han utstråler vel generelt sett en voldsom selvsikkerhet i denne filmen, mildt sagt fascinerende. Og hva med den helt ville bruken av subjektiv lyd, dramatiske scener satt til Bowmans ensomme pusting i ellers total stillhet, totalt vakuum? Hypnotiserende. Eller HAL som føler frykt på dødsleiet, og synger, denne helt vanvittige sangen, denne galskapen og sårheten om hverandre. «Daisy, Daisy, give me your answer do. I’m half crazy, all for the love of you.» Det er i slike scener jeg bare glemmer at film i det hele tatt handler om noe annet enn stemming, og bare fryser på ryggen og skjelver i sofaen. Og det er vel her Kubrick er i sitt ess. Stemning. For hele 2001 føles vel egentlig som en 2,5 timers postrock-låt.

Men selvsagt, man kan vel ikke bare forkaste fortolkning. Det er jo også en viktig fritidsaktivitet. Likevel liker jeg best når 2001 forvirrer meg, når den absolutt ikke gir mening, eller når den gir grobunn for absurde, personlige tolkninger som garantert ikke var Kubricks intensjon. For eksempel hvor voldsomt seksuelt ladet enkelte bilder er. Først og fremst er det vel den vanvittig falliske formen på romskipet Discovery One. Hva er intensjonen? Si noe om menneskets seksualitet satt opp mot deres nyvinninger, som et ledd i deres progresjon? At tross i videreutvikling står de primitive driftene sterkest? Nei, dette blir jo veldig søkt. Og jeg vil ikke være den første som går videre på dette, og trekker inn sædcellen i Jupiter, Bowmans POD slynget ut med en hale av lys, som befrukter planeten, og videre skapes om til embryoet, fødselen av Star Child. Men nå gjorde jeg det likevel. Å spekulere i Kubricks eventuelle intensjon med dette, vil jeg ikke gjøre, ettersom den trolig ikke finnes, men det slo meg i hvert fall under sist visning. Se på det som trivia fra en beruset manns verden.

Sugar and spice and all things nice.

Uansett, man kommer ikke utenom. 2001 handler først og fremst for meg om Jupiter and Beyond the Infinite. 2001 ER Jupiter and Beyond the Infinite for meg. Som jeg skriver, «jeg får tårer i øynene bare av åpningsteksten. Excuse me while I kiss the sky.» Denne sistesekvensen setter hele resten av filmen i skyggen for min del. Det er en reise gjennom det audiovisuelles kraft, ren påvirkning. Det som faktisk er grunnen til at jeg ser film. Det handler ikke om det konkrete, men det suggerende, det som kun kan oppfattes gjennom øynene og ørene. En uendelig vakker sekvens, uforståelig og mystisk, helt utenfor min fatteevne. Opplevelsen av denne sekvensen første gang, i en mørklagt stue, for et par år siden, var mildt sagt monumental. Det er definitivt et av disse øyeblikkene som sementerer min tro på filmmediet, hvor følelsene tar helt overhånd og hvor man bare lar seg hypnotisere.

Men man må jo ikke miste tråden helt, selv om tråder gjerne er til for å kuttes. For hvorfor sette seg ned med dette verket i denne tilstanden? Man ber jo nærmest om trøbbel. Det er jo en viss fare for overstimulans, og den faren ble nok en realitet, det er gjerne derfor jeg ikke egentlig har lyst til å skrive noe om 2001 i det hele tatt. Det er en opplevelse, og jeg unner egentlig alle å ha et personlig forhold til denne filmen. Jupiter and Beyond the Infinite er en bit filmhistorie som voldtar sansene, men samtidig fødes noe nytt, ikke bare Star Child; en følelse av noe udefinerbart, at man har bevitnet sitt eget liv og sin egen død kanskje? Sin egen transcendering? Jeg aner ikke. Men denne sekvensen fra helvete gir meg i hvert fall en audiovisuell opplevelse jeg aldri ville vært foruten, det er den ultimate psykedelia, laget av en mesterhjerne, for syke hjerner.

Selvportrett tatt mens Jupiter and Beyond the Infinite rullet over skjermen.

At denne filmen holder seg så godt, og fortsatt er like grensesprengende den dag i dag er imponerende. Det er ikke kun fordi den var innovativ som bare fy, ikke bare på grunn av de banebrytende spesialeffektene den gang da, dette er ikke grunnen til at den føles unik og slagkraftig 40 år senere. Grunnen til at 2001 holder seg så godt ligger nok heller i at den fortsatt er så uforklarlig, for tross i at det er en film jeg tenker mye på, er det bare bruddstykker som gir helt mening, andre, for alltid svøpt i mørke. De sterkeste filmene er som oftest dem man ikke helt kan sette ord på, som med all annen kunst også, for hvis logikken tar overhånd faller vi i HALs felle, vi blir kalde og kalkulerende, og kunstens største egenskap vil for alltid være at den ikke kan forstås, at den kommuniserer på et helt annet plan enn våre banale tankemåter. Og slik er 2001, og Jupiter and Beyond the Infinite for meg. Det er en reise, en oppdagelse, ja, en odysée. Og hver gang jeg opplever denne ferden fra start til slutt, føler jeg meg som et litt bedre menneske.

For å avslutte med et siste sitat, det siste i denne uforståelige, berusede notatbunken: ”Jeg er gjenfødt”.

Diskuter denne saken i forumet.