Week End
Skrevet av Uruloki, 13. mai 2007
Publisert: 14. februar 2009
Følelsen jeg satt med gjennom hele Week End, var at filmen hatet både meg og seg selv. À Bout de Souffle (1960, Godard) ga meg en introduksjon til Godards evne til å gjøre det meningsløse interessant, men ingenting jeg tidligere har sett virker så håpløst, så uten mening, som Week End. Og alt dette gjør det hele til en fantastisk, tragikomisk, dystopisk opplevelse.
Week End handler om et gift overklassepar som drar på en helgetur til landet for å få kloa i en arv, ved hjelp av tvilsomme metoder. De møter likevel på en serie med trafikkaos og -ulykker, og vandrer etterhvert i et landskap fullt av ødelagte biler, brann, og død. Mord, voldtekt og ødeleggelse blir dagligkost, mens de reiser mot et mål de aldri virker å nå. Og ja, de blir fanget av revolusjonære kannibaler også.
Det er en syk affære, for å være ærlig. Det virker hele tiden som at filmen gjør sitt beste for å prøve å provosere deg. Historien hopper hit og dit, med noen helt ufattelig meningsløse innslag. For å nevne noen; en mann i en telefonkiosk som synger alt han uttaler, en annen mann som sitter og spiller på et flygel midt i en landsby, og en evigvarende scene hvor to søppelmenn snakker om undertrykkelse og kritikk av USA, mens de ser rett inn i kamera. Ikke én eneste av karakterene kan sies å være sympatiske. Man hater dem alle. Det er så tåpelig og meningsløst at man bare må elske det. Det er svartere enn natta, og satiren ligger som en verkebyll gjennom hele filmen. En perfekt dystopi.
Mesteparten av Week End består av lange tagninger, hvor flere av dem overstiger både 5 og 10 minutter. Hjernen kobles automatisk over til verk som Sátántangó (1994, Tarr), selvom likheten mellom dem neppe kunne vært spesielt mindre på de fleste områder. Jeg har ikke mye peiling på Godard, ettersom jeg kun har sett À Bout de Souffle før denne, men det ligger likevel en tanke i meg om at dette er en film hvor han går inn for å trosse sine egne prinsipper. Borte er den lekne visuelle utformingen med jump-cuts som jeg møtte i À Bout de Souffle. Her gjenstår kun en seig masse av lange klipp. Lydbildet kjører også det samme sporet. Musikken fader inn og ut med upassende kutt, helt uten mening. Den underbygger ikke noen stemning, den bare går vekk og kommer tilbake med ujevne mellomrom. Ofte overdøver den også dialogen i scenene. Krevende og kanskje også kompromissløst, men Godards forsøk på å irritere er utrolig interessant.
Filmens kanskje beste scene består av en 10 minutters tagning. En eviglang kamerakjøring langs en enorm bilkø, som paret prøver å komme seg forbi. Det hele går deg på nervene i sin uendelighet, og lydbildet som kun består av tuting, gjør irritasjonen bare enda sterkere. Likevel, etterhvert som man gjennomskuer Godards forsøk på å teste seeren, blir det hele utrolig komisk. Ufattelig genialt vil jeg faktisk si. En helt unik scene.
Å betegne Week End som en metafilm er nok mer enn mulig. Den inneholder i hvert fall flere metaelementer, og går like mye inn for å kritisere filmmediet, som det vestlige konsumsamfunnet. At én av hovedpersonene uttaler at filmen suger fordi de bare møter rare folk, er i mine øyne et kvalitetesstempel. Selvironi faller godt i smak. Filmen starter dessuten med teksten «A film found on a dump». Herlig. For Week End er virkelig søppel. Men selvinnsikten er det som gjør den så fantastisk. Filmen vet den er søppel, og den hater både seg selv og seeren for det.
Det går vel nesten ikke an å arrestere en slik film for å miste fokus, ettersom den virker å ha en intensjon med å være så rotete og ufokusert som mulig. Likevel blir det ikke fullt så interessant mot slutten, og det er synd. Hadde den bare fortsatt i det samme gode sporet litt lenger, hadde dette lett blitt stemplet som en av mine store favoritter. Den mister likevel litt av sin satiriske brodd i siste del, og går fra å være et ultra-svart mesterverk til en litt fjasete affære.
Week End er likevel en uforglemmelig opplevelse. Den er som en hengemyr man aldri kommer ut av, og tross en litt haltende slutt, er dette totalt sett en av de mest positivt deprimerende og krevende filmene jeg har sett på lenge.
Diskuter denne saken i forumet.
Skrevet av Uruloki, 13. mai 2007
Publisert: 14. februar 2009
Følelsen jeg satt med gjennom hele Week End, var at filmen hatet både meg og seg selv. À Bout de Souffle (1960, Godard) ga meg en introduksjon til Godards evne til å gjøre det meningsløse interessant, men ingenting jeg tidligere har sett virker så håpløst, så uten mening, som Week End. Og alt dette gjør det hele til en fantastisk, tragikomisk, dystopisk opplevelse.
Week End handler om et gift overklassepar som drar på en helgetur til landet for å få kloa i en arv, ved hjelp av tvilsomme metoder. De møter likevel på en serie med trafikkaos og -ulykker, og vandrer etterhvert i et landskap fullt av ødelagte biler, brann, og død. Mord, voldtekt og ødeleggelse blir dagligkost, mens de reiser mot et mål de aldri virker å nå. Og ja, de blir fanget av revolusjonære kannibaler også.
Det er en syk affære, for å være ærlig. Det virker hele tiden som at filmen gjør sitt beste for å prøve å provosere deg. Historien hopper hit og dit, med noen helt ufattelig meningsløse innslag. For å nevne noen; en mann i en telefonkiosk som synger alt han uttaler, en annen mann som sitter og spiller på et flygel midt i en landsby, og en evigvarende scene hvor to søppelmenn snakker om undertrykkelse og kritikk av USA, mens de ser rett inn i kamera. Ikke én eneste av karakterene kan sies å være sympatiske. Man hater dem alle. Det er så tåpelig og meningsløst at man bare må elske det. Det er svartere enn natta, og satiren ligger som en verkebyll gjennom hele filmen. En perfekt dystopi.
Mesteparten av Week End består av lange tagninger, hvor flere av dem overstiger både 5 og 10 minutter. Hjernen kobles automatisk over til verk som Sátántangó (1994, Tarr), selvom likheten mellom dem neppe kunne vært spesielt mindre på de fleste områder. Jeg har ikke mye peiling på Godard, ettersom jeg kun har sett À Bout de Souffle før denne, men det ligger likevel en tanke i meg om at dette er en film hvor han går inn for å trosse sine egne prinsipper. Borte er den lekne visuelle utformingen med jump-cuts som jeg møtte i À Bout de Souffle. Her gjenstår kun en seig masse av lange klipp. Lydbildet kjører også det samme sporet. Musikken fader inn og ut med upassende kutt, helt uten mening. Den underbygger ikke noen stemning, den bare går vekk og kommer tilbake med ujevne mellomrom. Ofte overdøver den også dialogen i scenene. Krevende og kanskje også kompromissløst, men Godards forsøk på å irritere er utrolig interessant.
Filmens kanskje beste scene består av en 10 minutters tagning. En eviglang kamerakjøring langs en enorm bilkø, som paret prøver å komme seg forbi. Det hele går deg på nervene i sin uendelighet, og lydbildet som kun består av tuting, gjør irritasjonen bare enda sterkere. Likevel, etterhvert som man gjennomskuer Godards forsøk på å teste seeren, blir det hele utrolig komisk. Ufattelig genialt vil jeg faktisk si. En helt unik scene.
Å betegne Week End som en metafilm er nok mer enn mulig. Den inneholder i hvert fall flere metaelementer, og går like mye inn for å kritisere filmmediet, som det vestlige konsumsamfunnet. At én av hovedpersonene uttaler at filmen suger fordi de bare møter rare folk, er i mine øyne et kvalitetesstempel. Selvironi faller godt i smak. Filmen starter dessuten med teksten «A film found on a dump». Herlig. For Week End er virkelig søppel. Men selvinnsikten er det som gjør den så fantastisk. Filmen vet den er søppel, og den hater både seg selv og seeren for det.
Det går vel nesten ikke an å arrestere en slik film for å miste fokus, ettersom den virker å ha en intensjon med å være så rotete og ufokusert som mulig. Likevel blir det ikke fullt så interessant mot slutten, og det er synd. Hadde den bare fortsatt i det samme gode sporet litt lenger, hadde dette lett blitt stemplet som en av mine store favoritter. Den mister likevel litt av sin satiriske brodd i siste del, og går fra å være et ultra-svart mesterverk til en litt fjasete affære.
Week End er likevel en uforglemmelig opplevelse. Den er som en hengemyr man aldri kommer ut av, og tross en litt haltende slutt, er dette totalt sett en av de mest positivt deprimerende og krevende filmene jeg har sett på lenge.
Diskuter denne saken i forumet.
5/5
Utgivelsesår:
1967
Regi:
Jean-Luc Godard
Manus:
Jean-Luc Godard
Med:
Mireille Darc
Jean Yanne
Jean-Pierre Kalfon
Sjanger
Drama
IMDb-side
© 2009 Webmaster/Design: Lars Thomas Skare