Nattvardsgästerna
Skrevet av Uruloki, 25. mars 2008
Publisert: 14. februar 2009
Det er sjelden jeg gripes av en trang til å skrive rett etter å ha sett en film, men når jeg en sjelden gang blir det, hvem andre enn kjæreste Ingmar Bergman er det som kan klare det? I skrivende stund sitter jeg også og hører på opera, noe jeg ellers aldri gjør. Men når jeg en sjelden gang gjør det, hvem andre enn kjæreste Ingmar Bergman er det som kan være årsaken? I kveld har jeg sett Nattvardsgästerna.
Dette verket fra 1962 står som den andre av tre filmer i noe som senere har blitt døpt Bergmans trilogi om «Guds stillhet». Forutgått av Såsom i en spegel (1961), Oscar-vinner den gang da, etterfulgt av Tystnaden (1963). Tomas er prest i Nord-Sverige, noe som tydeligvis ikke gjør ham noe bra. Menigheten er innskrumpet og tvilen rundt Guds eksistens har klamret seg til hans sinn. Mer trenger man strengt tatt ikke vite.
Akkurat denne tvilen er vel neppe noe nytt, eller i hvert fall ikke noe unormalt, når man snakker om Bergman. Men til og med i en slik filmografi, som effektivt har klart å bryte ned mitt syn på både monogami, ekteskap, familie, kunstnerrollen og religion, eller i hvert fall hjulpet til med å dytte mine tidligere tanker om disse emnene utfor stupet, kan vel dette kun betegnes som et magnum opus innenfor sin egen lille nisje. Bergman har jo selv uttalt at dette både er én av hans absolutte favoritter blant sine egne filmer, og at han mistet troen i tidlig alder, men ikke aksepterte dette faktum før han fikk laget nevnte film. Hele ønsket om å kaste vekk alle kompromisser, om å virkelig bedrive sjelegranskning gjennom filmmediet har sjelden vært så tydelig som her. Bergman uttalte at han var lei av å gjøre folk til lags, trøtt av denne strebenen etter å gjøre publikum fornøyde (man kan vel debattere om dette er noe Bergman noensinne har gjort), at han nå ville lage en ærlig film om emner som opptok ham, uten kompromisser.
Og han fikk det jammen meg til. Nattvardsgästerna er en nedstrippet film, både i lengde, tidsrom, karakterer, visuelt uttrykk, ja, et minimalistisk verk på mange måter. Den utstråler en uovertruffen kulde gjennom alle sine aspekter. Det kjølige landskapet, det dunkle, men likevel så sterke vinterlyset, disse kalde, kalde menneskene, den bitende, men mystiske realismen. Man sitter regelrett og fryser i 1 time og 17 minutter.
Men hvorfor denne trangen til å skrive? Og hvorfor opera? Bergman er en vanskelig mann å skrive om, og det er vanskelig å sette ord på hvorfor man virkelig blir så grepet av dette her, hvorfor man får dette ønsket om å spy ut litt meningsløse tanker rundt hans verk. Men det er noe så bemerkelsesverdig ved alt denne svensken klarer å presse inn på lusne 77 minutter. Det er vel ca. dobbelt så lang tid som jeg nå bruker på å skrive denne anmeldelsen, men mengden av meningsfullt materiale er mangedoblet. Her klarer han å sette ord på så mange aspekter rundt Gud som, ja, kanskje har vært satt ord på så mange ganger, men nei, ikke helt på denne måten. Absolutt ikke. Det er en merkverdig renhet over det hele, stillhet, det er ingenting som forstyrrer hans ektefølte budskap. Der Persona (1966, Bergman) kanskje gjør alt som er mulig for å gi uttrykk for at det er en film, er det her ingen blokkader. Det er en velpolert boksehanske som denger deg rett i trynet med det den har å kommunisere.
Hans trofaste ledsagere må selvsagt få litt av æren. Sven Nykvist selvsagt, som alltid en mester på det visuelle. Dette rene, men samtidig dystre lyset. Skyggespillet. For en fotograf. Også skuespillerne da. Den alltid fantastiske Gunnar Björnstrand for eksempel, som seiler opp til å forbli min favorittskuespiller, der han skildrer denne plagede prestens indre liv på et forrykende vis. På den ene siden er han så kald og uinntagelig, ja, nærmest avskyelig, feig og svak, at det er forunderlig at man føler noe som helst sympati for denne karen. Men har vi ikke alle en liten kald og uinntagelig, ja, nærmest avskyelig, feig og svak karakter i oss, innerst inne? Gjennom Björnstrand setter Bergman ord på så mange følelser som helst skal forgå usagt, ting man skammer seg over, noe man ikke vil at andre skal kjenne til. Og i den andre enden sitter Ingrid Thulin og må være en blink for hans skyts. Men fortsatt så viljesterk. Men fortsatt så tvilsom. Og Max von Sydow da. Og Allan Edwall. Det er nesten ubegripelig hvilke karakterer som bygges opp på så kort tid, disse mangefasetterte menneskene, motsigelser av seg selv i det neste øyeblikk. Men alltid seg selv.
Det er i slike stunder jeg mistrives med rammene anmeldelser setter. For man skal da ikke røpe for mye. Likevel er det filmens konklusjon jeg gjerne vil snakke om. Uten å røpe noe, forhåpentligvis. For hva er det egentlig Bergman legger opp til her? Denne nesten ubarmhjertige åpenheten, uforløstheten, som samtidig er så uendelig tilfredsstillende i forhold til grublingen den legger opp til. Der Bergmans Ansiktet (1958, Bergman) slo i hjel all tvetydighet like før slutt, og dermed sank ett hakk, er konklusjonene man kan komme frem til flertallige i denne. Nesten som i Persona. Ja, litt som i Sátántangó (1994, Tarr) kanskje. En slutt man kan bli både deprimert og oppløftet av, alt ut i fra hvilket standpunkt man tar til den. En slutt man kan dikte videre på, noe jeg selvsagt har gjort i mitt hode, som en far til alle Kristus-allegorier, men som jeg ikke vil si for mye om her. Det skulle ikke forundre meg om Sopranos-skaper David Chase har latt seg inspirere av dette, for dem som har sett seg gjennom denne TV-serien.
Men hva er det som gjør Nattvardsgästerna så eksepsjonell? En mikstur, som alltid, av ting allerede beskrevet, og slik man ikke helt kan sette ord på. Det jeg i hvert fall vet er at Bergman nok en gang har grepet meg på en måte som få andre regissører makter, og jeg må nok bare bukke og nikke, bøye meg litt i støvet, og erkjenne at, ja, dette er noe av det absolutt beste jeg noensinne har sett.
Diskuter denne saken i forumet.
Skrevet av Uruloki, 25. mars 2008
Publisert: 14. februar 2009
Det er sjelden jeg gripes av en trang til å skrive rett etter å ha sett en film, men når jeg en sjelden gang blir det, hvem andre enn kjæreste Ingmar Bergman er det som kan klare det? I skrivende stund sitter jeg også og hører på opera, noe jeg ellers aldri gjør. Men når jeg en sjelden gang gjør det, hvem andre enn kjæreste Ingmar Bergman er det som kan være årsaken? I kveld har jeg sett Nattvardsgästerna.
Dette verket fra 1962 står som den andre av tre filmer i noe som senere har blitt døpt Bergmans trilogi om «Guds stillhet». Forutgått av Såsom i en spegel (1961), Oscar-vinner den gang da, etterfulgt av Tystnaden (1963). Tomas er prest i Nord-Sverige, noe som tydeligvis ikke gjør ham noe bra. Menigheten er innskrumpet og tvilen rundt Guds eksistens har klamret seg til hans sinn. Mer trenger man strengt tatt ikke vite.
Akkurat denne tvilen er vel neppe noe nytt, eller i hvert fall ikke noe unormalt, når man snakker om Bergman. Men til og med i en slik filmografi, som effektivt har klart å bryte ned mitt syn på både monogami, ekteskap, familie, kunstnerrollen og religion, eller i hvert fall hjulpet til med å dytte mine tidligere tanker om disse emnene utfor stupet, kan vel dette kun betegnes som et magnum opus innenfor sin egen lille nisje. Bergman har jo selv uttalt at dette både er én av hans absolutte favoritter blant sine egne filmer, og at han mistet troen i tidlig alder, men ikke aksepterte dette faktum før han fikk laget nevnte film. Hele ønsket om å kaste vekk alle kompromisser, om å virkelig bedrive sjelegranskning gjennom filmmediet har sjelden vært så tydelig som her. Bergman uttalte at han var lei av å gjøre folk til lags, trøtt av denne strebenen etter å gjøre publikum fornøyde (man kan vel debattere om dette er noe Bergman noensinne har gjort), at han nå ville lage en ærlig film om emner som opptok ham, uten kompromisser.
Og han fikk det jammen meg til. Nattvardsgästerna er en nedstrippet film, både i lengde, tidsrom, karakterer, visuelt uttrykk, ja, et minimalistisk verk på mange måter. Den utstråler en uovertruffen kulde gjennom alle sine aspekter. Det kjølige landskapet, det dunkle, men likevel så sterke vinterlyset, disse kalde, kalde menneskene, den bitende, men mystiske realismen. Man sitter regelrett og fryser i 1 time og 17 minutter.
Men hvorfor denne trangen til å skrive? Og hvorfor opera? Bergman er en vanskelig mann å skrive om, og det er vanskelig å sette ord på hvorfor man virkelig blir så grepet av dette her, hvorfor man får dette ønsket om å spy ut litt meningsløse tanker rundt hans verk. Men det er noe så bemerkelsesverdig ved alt denne svensken klarer å presse inn på lusne 77 minutter. Det er vel ca. dobbelt så lang tid som jeg nå bruker på å skrive denne anmeldelsen, men mengden av meningsfullt materiale er mangedoblet. Her klarer han å sette ord på så mange aspekter rundt Gud som, ja, kanskje har vært satt ord på så mange ganger, men nei, ikke helt på denne måten. Absolutt ikke. Det er en merkverdig renhet over det hele, stillhet, det er ingenting som forstyrrer hans ektefølte budskap. Der Persona (1966, Bergman) kanskje gjør alt som er mulig for å gi uttrykk for at det er en film, er det her ingen blokkader. Det er en velpolert boksehanske som denger deg rett i trynet med det den har å kommunisere.
Hans trofaste ledsagere må selvsagt få litt av æren. Sven Nykvist selvsagt, som alltid en mester på det visuelle. Dette rene, men samtidig dystre lyset. Skyggespillet. For en fotograf. Også skuespillerne da. Den alltid fantastiske Gunnar Björnstrand for eksempel, som seiler opp til å forbli min favorittskuespiller, der han skildrer denne plagede prestens indre liv på et forrykende vis. På den ene siden er han så kald og uinntagelig, ja, nærmest avskyelig, feig og svak, at det er forunderlig at man føler noe som helst sympati for denne karen. Men har vi ikke alle en liten kald og uinntagelig, ja, nærmest avskyelig, feig og svak karakter i oss, innerst inne? Gjennom Björnstrand setter Bergman ord på så mange følelser som helst skal forgå usagt, ting man skammer seg over, noe man ikke vil at andre skal kjenne til. Og i den andre enden sitter Ingrid Thulin og må være en blink for hans skyts. Men fortsatt så viljesterk. Men fortsatt så tvilsom. Og Max von Sydow da. Og Allan Edwall. Det er nesten ubegripelig hvilke karakterer som bygges opp på så kort tid, disse mangefasetterte menneskene, motsigelser av seg selv i det neste øyeblikk. Men alltid seg selv.
Det er i slike stunder jeg mistrives med rammene anmeldelser setter. For man skal da ikke røpe for mye. Likevel er det filmens konklusjon jeg gjerne vil snakke om. Uten å røpe noe, forhåpentligvis. For hva er det egentlig Bergman legger opp til her? Denne nesten ubarmhjertige åpenheten, uforløstheten, som samtidig er så uendelig tilfredsstillende i forhold til grublingen den legger opp til. Der Bergmans Ansiktet (1958, Bergman) slo i hjel all tvetydighet like før slutt, og dermed sank ett hakk, er konklusjonene man kan komme frem til flertallige i denne. Nesten som i Persona. Ja, litt som i Sátántangó (1994, Tarr) kanskje. En slutt man kan bli både deprimert og oppløftet av, alt ut i fra hvilket standpunkt man tar til den. En slutt man kan dikte videre på, noe jeg selvsagt har gjort i mitt hode, som en far til alle Kristus-allegorier, men som jeg ikke vil si for mye om her. Det skulle ikke forundre meg om Sopranos-skaper David Chase har latt seg inspirere av dette, for dem som har sett seg gjennom denne TV-serien.
Men hva er det som gjør Nattvardsgästerna så eksepsjonell? En mikstur, som alltid, av ting allerede beskrevet, og slik man ikke helt kan sette ord på. Det jeg i hvert fall vet er at Bergman nok en gang har grepet meg på en måte som få andre regissører makter, og jeg må nok bare bukke og nikke, bøye meg litt i støvet, og erkjenne at, ja, dette er noe av det absolutt beste jeg noensinne har sett.
Diskuter denne saken i forumet.
5/5
Utgivelsesår:
1962
Regi:
Ingmar Bergman
Manus:
Ingmar Bergman
Med:
Gunnar Björnstrand
Ingrid Thulin
Max von Sydow
Allan Edwall
Gunnel Lindblom
Sjanger
Drama
IMDb-side
© 2009 Webmaster/Design: Lars Thomas Skare