Martin
Skrevet av Kiddo, 26. januar 2009
Publisert: 14. februar 2009
Fortellingen om Dracula (og avbildningen av vampyrer generelt) har vært grobunn for latterliggjøring og inspirasjon og virker stadig å være aktuell. Vampyrens udødelighet legger grunnlaget for grunnleggende eksistensielle problemstillinger og de sterke seksuelle undertonene i vampyrens søken etter menneskeblod virker å etterspørre refleksjon rundt kjønnsroller og seksualitet, for å ta noe av det mest opplagte. Samtidig er fortellingen stadig aktuell for oppdatering. Humoristisk og tankevekkende subversjon av konvensjoner har ført til flere spennende og originale vampyrfilmer med stor kjærlighet - men ofte skjelmsk skepsis - til de etablerte mytene knyttet til fantasifiguren.
Martin står for meg som en av de mest kuriøse og stimulerende «oppdateringene» av den klassiske vampyrmyten; her er filmens hovedperson, Martin, en sjenert ung gutt med et brysomt behov for menneskeblod. Han reagerer som en helt vanlig homo sapiens på løk, kors og sollys. Her er det ingen metafysiske dimensjoner ved hans eksistens; denne «vampyren» sliter med seksuell frustrasjon og ensomhet, plaget av usikkerhet i møte med en truende verden. Han doper ned sine (alltid kvinnelige) ofre før han voldtar dem og stjeler deres blod. De sterke seksuelle undertonene i Brownings Dracula (1932) har tatt eksplisitt form, og nå blir spørsmål knyttet til kjønnsroller, seksualitet og isolasjon mer påtrengende. Martin er feig, usikker og sympatisk – langt fra den elegante, karismatiske grev Dracula i Brownings original. I møte med Romeros film blir vi tvunget til å revurdere etablerte skrekkfilmkonvensjoner, og ikonet Dracula blir på en måte avkledd: Brownings karismatiske, selvsikre monster blir frarøvet det mystiske og trukket inn i «realiteten». Den ikoniske skikkelsen blir en uglamorøs, tafatt antihelt i en uglamorøs, kjip verden.
Det hviler en klebrig dysterhet over bildene i Martin. Romeros spesielle avbildning av toget i natten og «storbyen» i morgenskumringen under introsekvensen etablerer tidlig en stemning av nervøsitet og mørke. Etter en togtur (der Martin har drept en kvinnelig passasjer og fått i seg en dose blod) blir vår unge vampyr tatt i mot av et eldre familiemedlem (som går ved navn Tada Cuda og kommer til å være en dominerende skikkelse). Martin har kommet på besøk for å få hjelp med sin «sykdom». Cuda har pyntet huset sitt med løk og kors for anledningen, og tviholder på at Martin er en vampyr. En vampyr som riktignok kan bli «renset» fra ondskapen, men likevel... Filmen tar i en viss forstand parti med Martin her: Romero viser størst interesse for Martins egen virkelighetsoppfattelse, hans lidelse som en skjør og (motvillig) farlig skapning i en urban jungel. Hans beskjedne tilnærming til andre mennesker og stadig frykt for, og misnøye, med sin egen natur og sine behov som vampyr eller menneske eller hva enn du vil kalle ham, virker å bli filmens hovedfokus.
Av og til dukker det opp svart-hvitt-bilder/sekvenser av Martin i truende situasjoner, blant annet på flukt fra en folkemasse med brennende fakler. Det virker å være «indre bilder», minner som kanskje har skjøre røtter i virkeligheten. Disse drømmeaktige bildene vekker assosiasjoner til tidligere skrekkfilmer (som Whales barokke, herlige Bride of Frankenstein (1935)) og er effektive som mulige inngangsportaler til en forståelse/tolkning av Martins eget selvbilde. Disse «romantiske» drømme-/erindringsbildene står i relativ sterk kontrast til Martins «hverdag», som er langt mer skitten og uklar, og der kanskje ikke en folkemasse men hans egen psyke jager ham gjennom natten.
I den nylig kinoaktuelle Låt den rätte komma in (Alfredson, 2008) ser vi vampyren i en noe lignende utgave: her er «monsteret» en ung jente som utenom et uhelbredelig behov for menneskeblod og noen unaturlige klatreegenskaper egentlig virker helt normal. Jentas far forsøker fortvilet å hjelpe datteren; han dreper tilsynelatende tilfeldige mennesker for at datteren skal få sin «daglige dose» blod, og han gjør det med avsmak i munnen, av faderlig sympati. Det romantiske aspektet som er å spore i Brownings film - eller i den enda tidligere (og fetere) Nosferatu, eine Symphonie des Grauens (Murnau, 1922) – er byttet ut med en mer gjennomgripende nedstemthet. I likhet med Låt den rätte komma in rekontektsualiserer Martin den klassiske vampyrfortellingen som kommer til uttrykk i for eksempel Murnaus og Brownings filmer: det gotiske, mystiske, og «imaginære» landskapet er erstattet av en insisterende «hverdagslighet», en skitten og grå virkelighet som forstyrres av «onde krefter» (som kanskje bare er et utfall av langsiktig usikkerhet og ensomhet). Både Martin og Låt den rätte komma in virker å utheve vampyrens (/menneskets) isolasjon i en «moderne» verden, og portretterer skapningen som en sympatisk person med ukontrollerbare behov, «menneskelige» svakheter og, desverre, dødelige impulser. Rekontekstualisering av ikonet Dracula føder her en subversiv diskurs som transformerer den enigmatiske karismatikeren til en nevrotisk «ordinary Joe» og bytter den gotiske, oppstylta stilen ut med en mer jordnær og nøktern tone som kanskje reaktualiserer/oppdaterer ikonets rolle som en slags manifestasjon av indre spenninger og så videre.
Martin er veldig gjennomført i tone og stil, og til tross for den nevnte «hvedagsligheten» har filmen en form for mystikk rundt seg - noe særlig det underlige soundtracket gjør klart. Den nevnte nedstemtheten i filmen er relativt enorm, men Romeros hjertelige og foretaksomme regi gjør ubehaget og dysterheten kildrende i all sin jævelskap. Romero viker ikke unna en lite hyggelig slutt, men den tydelige omtanken han viser for den tragiske «vampyren» sitter igjen etter rulleteksten.
Diskuter denne saken i forumet.
Skrevet av Kiddo, 26. januar 2009
Publisert: 14. februar 2009
Fortellingen om Dracula (og avbildningen av vampyrer generelt) har vært grobunn for latterliggjøring og inspirasjon og virker stadig å være aktuell. Vampyrens udødelighet legger grunnlaget for grunnleggende eksistensielle problemstillinger og de sterke seksuelle undertonene i vampyrens søken etter menneskeblod virker å etterspørre refleksjon rundt kjønnsroller og seksualitet, for å ta noe av det mest opplagte. Samtidig er fortellingen stadig aktuell for oppdatering. Humoristisk og tankevekkende subversjon av konvensjoner har ført til flere spennende og originale vampyrfilmer med stor kjærlighet - men ofte skjelmsk skepsis - til de etablerte mytene knyttet til fantasifiguren.
Martin står for meg som en av de mest kuriøse og stimulerende «oppdateringene» av den klassiske vampyrmyten; her er filmens hovedperson, Martin, en sjenert ung gutt med et brysomt behov for menneskeblod. Han reagerer som en helt vanlig homo sapiens på løk, kors og sollys. Her er det ingen metafysiske dimensjoner ved hans eksistens; denne «vampyren» sliter med seksuell frustrasjon og ensomhet, plaget av usikkerhet i møte med en truende verden. Han doper ned sine (alltid kvinnelige) ofre før han voldtar dem og stjeler deres blod. De sterke seksuelle undertonene i Brownings Dracula (1932) har tatt eksplisitt form, og nå blir spørsmål knyttet til kjønnsroller, seksualitet og isolasjon mer påtrengende. Martin er feig, usikker og sympatisk – langt fra den elegante, karismatiske grev Dracula i Brownings original. I møte med Romeros film blir vi tvunget til å revurdere etablerte skrekkfilmkonvensjoner, og ikonet Dracula blir på en måte avkledd: Brownings karismatiske, selvsikre monster blir frarøvet det mystiske og trukket inn i «realiteten». Den ikoniske skikkelsen blir en uglamorøs, tafatt antihelt i en uglamorøs, kjip verden.
Det hviler en klebrig dysterhet over bildene i Martin. Romeros spesielle avbildning av toget i natten og «storbyen» i morgenskumringen under introsekvensen etablerer tidlig en stemning av nervøsitet og mørke. Etter en togtur (der Martin har drept en kvinnelig passasjer og fått i seg en dose blod) blir vår unge vampyr tatt i mot av et eldre familiemedlem (som går ved navn Tada Cuda og kommer til å være en dominerende skikkelse). Martin har kommet på besøk for å få hjelp med sin «sykdom». Cuda har pyntet huset sitt med løk og kors for anledningen, og tviholder på at Martin er en vampyr. En vampyr som riktignok kan bli «renset» fra ondskapen, men likevel... Filmen tar i en viss forstand parti med Martin her: Romero viser størst interesse for Martins egen virkelighetsoppfattelse, hans lidelse som en skjør og (motvillig) farlig skapning i en urban jungel. Hans beskjedne tilnærming til andre mennesker og stadig frykt for, og misnøye, med sin egen natur og sine behov som vampyr eller menneske eller hva enn du vil kalle ham, virker å bli filmens hovedfokus.
Av og til dukker det opp svart-hvitt-bilder/sekvenser av Martin i truende situasjoner, blant annet på flukt fra en folkemasse med brennende fakler. Det virker å være «indre bilder», minner som kanskje har skjøre røtter i virkeligheten. Disse drømmeaktige bildene vekker assosiasjoner til tidligere skrekkfilmer (som Whales barokke, herlige Bride of Frankenstein (1935)) og er effektive som mulige inngangsportaler til en forståelse/tolkning av Martins eget selvbilde. Disse «romantiske» drømme-/erindringsbildene står i relativ sterk kontrast til Martins «hverdag», som er langt mer skitten og uklar, og der kanskje ikke en folkemasse men hans egen psyke jager ham gjennom natten.
I den nylig kinoaktuelle Låt den rätte komma in (Alfredson, 2008) ser vi vampyren i en noe lignende utgave: her er «monsteret» en ung jente som utenom et uhelbredelig behov for menneskeblod og noen unaturlige klatreegenskaper egentlig virker helt normal. Jentas far forsøker fortvilet å hjelpe datteren; han dreper tilsynelatende tilfeldige mennesker for at datteren skal få sin «daglige dose» blod, og han gjør det med avsmak i munnen, av faderlig sympati. Det romantiske aspektet som er å spore i Brownings film - eller i den enda tidligere (og fetere) Nosferatu, eine Symphonie des Grauens (Murnau, 1922) – er byttet ut med en mer gjennomgripende nedstemthet. I likhet med Låt den rätte komma in rekontektsualiserer Martin den klassiske vampyrfortellingen som kommer til uttrykk i for eksempel Murnaus og Brownings filmer: det gotiske, mystiske, og «imaginære» landskapet er erstattet av en insisterende «hverdagslighet», en skitten og grå virkelighet som forstyrres av «onde krefter» (som kanskje bare er et utfall av langsiktig usikkerhet og ensomhet). Både Martin og Låt den rätte komma in virker å utheve vampyrens (/menneskets) isolasjon i en «moderne» verden, og portretterer skapningen som en sympatisk person med ukontrollerbare behov, «menneskelige» svakheter og, desverre, dødelige impulser. Rekontekstualisering av ikonet Dracula føder her en subversiv diskurs som transformerer den enigmatiske karismatikeren til en nevrotisk «ordinary Joe» og bytter den gotiske, oppstylta stilen ut med en mer jordnær og nøktern tone som kanskje reaktualiserer/oppdaterer ikonets rolle som en slags manifestasjon av indre spenninger og så videre.
Martin er veldig gjennomført i tone og stil, og til tross for den nevnte «hvedagsligheten» har filmen en form for mystikk rundt seg - noe særlig det underlige soundtracket gjør klart. Den nevnte nedstemtheten i filmen er relativt enorm, men Romeros hjertelige og foretaksomme regi gjør ubehaget og dysterheten kildrende i all sin jævelskap. Romero viker ikke unna en lite hyggelig slutt, men den tydelige omtanken han viser for den tragiske «vampyren» sitter igjen etter rulleteksten.
Diskuter denne saken i forumet.
4/5
Utgivelsesår:
1977
Regi:
George A. Romero
Manus:
George A. Romero
Med:
John Amplas
Lincoln Maazel
Christine Forrest
Elyane Nadeau
Tom Savini
Sjanger
Drama/Horror
IMDb-side
© 2009 Webmaster/Design: Lars Thomas Skare