Hiroshima Mon Amour

Skrevet av Uruloki, 1. juni 2007
Publisert: 14. februar 2009





Hiroshima Mon Amour kan vel kun beskrives som én av de filmene som passer best til betegnelsen «pretensiøs». Å si at du liker dette verket er nok et ønske om å få enhver ordinær filmtitter til å stemple deg som en hoven forstå-seg-på-er. Men det er faktisk også her filmens styrke ligger. Der den er på sitt mest kunstneriske, poetiske, kall det hva du vil, er der den er mest interessant. Dessverre faller den litt igjenom til tider, og klarer ikke å engasjere for fullt.

Året er 1959, og en fransk kvinne er i Hiroshima for å være med i en film om fred. Der møter hun en japansk mann, og de tilbringer natten sammen. Det går temmelig hett og emosjonelt for seg, og det bringer frem minner fra kvinnens første kjærlighet. Den japanske mannen forelsker seg i henne, og prøver å overtale henne til å bli i Hiroshima sammen med ham, mens kvinnen gjenoppdager mer og mer av sin mørke fortid.

Filmen åpner feiende flott. Og ja, denne sekvensen er nok dét en hver laban vil rope «pretensiøs» til. Anslaget består av en om lag 10 minutter lang montasje, bestående av vakre aktskildringer fra parets natt sammen, klippet sammen med bilder fra kaoset etter bombene i Hiroshima. Det hele ledsaget av den gjentatte setningen «Du har ikke sett noe i Hiroshima», mens kvinnen forklarer hva hun har sett i byen. Dialogen er i all hovedsak bygget opp svært poetisk, nesten i diktform, med gjentatte setninger, lyiske i formen. Vi ser sterke bilder av Hiroshimas ofre, flotte kameraføringer gjennom sykehuskorridorer, gjenskapninger av tragedien i museer. Denne merkverdige hoppingen mellom disse forstyrrende bildene og den intense skildringen av kjærligheten mellom paret, er utrolig interessant. Hjernen min koblet seg også over til Resnais sin landsmann, Jean-Luc Godard, og hans Week End (1967), av alle ting. I denne sekvensen er Hiroshima Mon Amour til tider svært prekende, kanskje til og med moraliserende, om Hiroshima-tragedien, noe som minnet meg sterkt om sekvensen hvor søppelarbeiderne kritiserte USA og konsumsamfunnet i Week End. Det hele er likevel gjort på snedig vis, og det blir aldri irriterende, kun interessant. Dette er en helt spesiell sekvens.





Dessverre er det nok åpningssekvensen som viser Hiroshima Mon Amour på sitt aller beste. Det er likevel, selvsagt, mye å hente ellers i filmen. Den svært interessante bruken av innklipping av flashbacks direkte i historien, for eksempel. Har jeg forstått det riktig, er det blant annet dette filmen regnes som én av pionérene for. Og det funker svært godt. Det hele flyter sammen fint, og skaper en uvanlig naturlig sammenbinding mellom flashbacks og den nåværende historien.

Likevel er det også her jeg må arrestere filmen litt. I mine øyne går den litt for mye tilbake for å forklare tidligere omstendigheter. Dette er selvsagt en særdeles viktig del for filmens konklusjon, men jeg mener likevel at det burde blitt lagt litt mer vekt på den nåværende historien. Man føler ikke helt de tette båndene mellom de to hovedpersonene. Det engasjerer rett og slett ikke nok.

Det er også litt skuffende at filmen etterhvert til dels forlater det sporet den lå i de første 10 minuttene. Utrolig nok blir den nesten litt for «ordinær». Jeg hadde håpet at den ville fortsette i sitt halvdrøye, kvasikunstneriske spor, og virkelig kjøre på med noe som kunne mate min egen elitisme og pretensiøsitet. Men den hopper over til å bli en ganske normal kjærlighetshistorie med de obligatoriske mørke sidene.





Det merkes også at filmen til tider prøver litt for hardt. Den vil så inderlig skildre dette forholdet kunstnerisk, men det blir litt for påtatt, og faller dermed til dels igjennom. Resnais prøver tydeligvis å skape stor filmpoesi, men hans intense innsats på å få det til skinner igjennom, og gjør at det ikke blir så ekte som det burde blitt. Han klarer det svært godt i de første 10 minuttene, som sagt, men i resten av filmen lykkes det ikke like godt.

De siste minuttene tar likevel filmen seg opp et par hakk igjen. Konklusjonen er kanskje forutsigbar, men den sitter som et skudd. Den binder trådene godt sammen, og det er herlig å se litt deterministiske elementer her. Akkurat mot slutten går den litt tilbake til sporet den var i i starten, og det funker særdeles godt.

Ett av filmens absolutt sterkeste punkter er det visuelle. Fotoarbeidet her er helt utrolig nydelig gjennomført, med en gjennomgående bruk av lange kjøringer. Det er slik som går rett i mitt hjerte. I tillegg er det klippet sammen svært godt, og det hele kan kun betegnes som en fryd for øyet.





Skuespillprestasjonene er også gjennomgående gode, men igjen, det bærer litt preg av at skuespillerne har «presset» på seg til å opptre «kunstneriske». Det blir kanskje litt falskt til tider, og man klarer dermed ikke helt å trenge dypt nok inn i disse to karakterene.

Uansett, jeg har oppdaget at Resnais absolutt er en interessant type, og jeg kommer nok til å sjekke ut flere av hans verk. Han lykkes med mye i Hiroshima Mon Amour. Det er et mesterverk visuelt sett, og treffer riktig på mange av de kunstneriske grepene den forsøker seg på. Det halter likevel litt til tider, og klarer ikke helt å engasjere for fullt. Jeg klarte enkelt og greit ikke å bli knyttet tett nok til den emosjonelt sett. Og det er synd. Men tross alt, dette er en film som kan betegnes som svært god kun basert på de 10 første minuttene. Den er verd å se kun for dem, om ikke annet.




Diskuter denne saken i forumet.

4/5


Utgivelsesår:
1959

Regi:
Alain Resnais

Manus:
Marguerite Duras

Med:
Emmanuelle Riva
Eiji Okada
Stella Dassas
Pierre Barbaud
Bernard Fresson

Sjanger
Drama


IMDb-side
© 2009 Webmaster/Design: Lars Thomas Skare