Trois Couleurs: Bleu

Skrevet av Uruloki, 2. juni 2007
Publisert: 14. februar 2009





Det er sjelden jeg begynner å gråte av film, og om det skjer, er det enda sjeldnere på grunn av tristhet. Likevel, av og til kommer jeg over filmer som er så utrolig vakre, så fulle av skjønnhet, at jeg sitter der lamslått med frysninger til langt nedover ryggen. Og da kan kanskje noen tårer presse seg frem. Første del av Krzysztof Kieslowkis trilogi Trois Couleurs, Bleu, er én av disse filmene. I de siste 5 minuttene av dette mesterverket satt jeg rett og slett med tåkete blikk, fordi tårene ikke ville slutte å renne.

På begynnelsen av 90-tallet lagde den bevandrede, polske regissøren Kieslowski trilogien Trois Couleurs. Basert på det franske flaggets tre farger, hentet han ut sine hovedtemaer: blå for frihet, hvit for likhet, rødt for brorskap.

Bleu handler om Julie, som blir rammet av en tragisk bilulykke. Hun overlever selv, men både datteren og mannen Patrice, som er en verdenskjent komponist, mister livet. Ikke uventet faller hun totalt sammen, og går igjennom en enorm sorgprosess. Etter at hun etter hvert kommer ut av sykehuset, velger hun å forkaste hele sitt tidligere liv, og flytter til Paris. Personer fra både hennes tidligere liv og hennes nåværende, ødelegger likevel for hennes ønske om isolasjon. Ikke minst gjennom mannens tidligere kompanjong, Olivier, som har et sterkt ønske om å fullføre komposisjonen Patrice aldri ble ferdig med.





Hele historien fortelles gjennom et enormt fokus på ørsmå detaljer. Her overforklares lite, og det er herlig. Det hele handler om subtil historiefortelling, og Kieslowski klarer det med glans, ikke minst gjennom en fin bruk av symbolikk, som hverken er altfor vanskelig å forstå, eller virker amatørmessig og påtatt. En gjennomgående metafor er for eksempel Julies blå lysekrone, som er den eneste eiendelen hun tar med seg fra sitt tidligere liv. Nå skal jeg ikke gå for dypt inn på symboltolkning, men dette elementet er svært essensielt for filmen. Den blå lysekronen er et klart symbol på friheten Julie nå har, det eneste hun kan ta med seg videre. Hun vil bryte alle bånd, og står med helt åpne kort. Samtidig virker hun å hate denne friheten hun nå har fått. Dermed ødelegger hun den delvis i én scene, med et klart avsky i blikket. Gjennom å miste alt som stod henne nært i livet, har hun ikke lenger noe å forholde seg til. Alt i alt er Bleu den filmen i trilogien hvor symbolikken kommer tydeligst frem. Det er her jeg best klarte å koble hendelsene opp mot premisset om «frihet». Jeg kan nevne nok en scene som innebærer denne lysekronen. Julie blir etterhvert kjent med en prostituert, og under deres første møte ser hun Julies lampe. Hun forklarer: «Da jeg var liten hadde jeg en sånn lampe. Jeg stilte meg under og strakte meg opp etter den. Jeg drømte om å hoppe så høyt at jeg kunne ta på den. Da jeg ble større glemte jeg den». Det er enkel, forståelig symbolikk, men det er vakkert og effektfullt, rett og slett.





Juliette Binoche er den som må ta mye av æren for Bleu. Hun spiller sannsynligvis den beste sørgende karakteren jeg har sett på film så langt, og gjør enkelt og greit en av de utroligste rollene noensinne. Essensen ligger i at hun mesterlig klarer å variere mellom det intense hatet Julie må føle overfor urettferdigheten som har rammet henne, og det mer triste aspektet med sørgingen. Hun virker rett og slett perfekt ustabil for rollen, og det hele blir utrolig troverdig. Dette er storspill av ypperste klasse. Resten av persongalleriet er også fantastisk. Fra Julies senile mor, til den tvetydige, atypiske prostituerte venninnen hennes.

Visuelt sett er dette helt ufattelig bra. Det er en gjennomgående bruk av lav dybdeskarphet og ultranære bilder, noe som jeg umiddelbart la min elsk på. Jeg er en stor fan av detaljrikdom, og Kieslowski gjør dette ulikt noen annen regissør jeg har opplevd. I tillegg kommer den flotte bruken av jevne, lange kjøringer, såvel som en rekke vakre fokusskiftninger. Det er rett og slett utrolig flott å se på. Bleu må også sies å være litt eksperimentell til tider. Gjennom hele filmen brytes plutselig sekvensene, bildet blir svart, og Zbigniew Preisners musikk tones inn for fullt. Den tones så ned etter noen sekunder, bildet toner inn igjen, og sekvensen fortsetter som om ingenting hadde skjedd, annet enn at Julie tok en liten tenkepause. Det høres kanskje teit ut på papiret, men det funker faktisk utrolig godt.





Og så var det musikken til Zbigniew Preisner da. Som jeg har sagt før, ser jeg på filmers soundtrack som et viktig virkemiddel, men det er bare av og til jeg kommer over et soundtrack som gir filmen noe. Et soundtrack som både står på egne bein, og tilfører noe unikt til bildene, annet enn å bare være et bakteppe. Jim Jarmusch sin Broken Flowers (2005) er ett eksempel på dette, og Bleu føyer seg inn i rekken. Preisner skaper vel nesten et eget alterego, et pseudonym, i denne filmen, gjennom Patrice. Musikken er en såpass viktig del av historien at det ikke bare kan fungere som en stemningsbygger i bakgrunnen. Dette er ikke en film med musikk, det er en film om musikk. Et filmatisk musikkstykke, eller en musikalsk film. Velg bort den du selv vil. Preisners komposisjoner er akkurat passe episke og høytidelige til denne rollen, uten at det blir for pompøst. Det er rett og slett bare utrolig vakkert, og det akkompagnerer det fantastiske visuelle uttrykket mesterlig. Håndverket er upåklagelig.

«Kontrapunktet skulle vende tilbake til finalen,» forklarer Julie om sin manns musikkstykke. Og filmen gjør det samme. Alt bygger opp mot de siste 5 minuttene, som består av en montasje av karakterene vi har møtt, noe mange kanskje vil kjenne igjen fra for eksempel Donnie Darko (2001, Kelly), og til dels Magnolia (1999, Anderson). Men man må huske hvem som var først ute med dette. I tillegg er det i Bleu mye mer velgjort enn i andre filmers lignende sekvenser. Bildene er så utrolig vakre, og med Preisners pseudonym, Patrice, sitt magnum opus på lydsporet, er det hele overveldende. Det er så stappet med skjønnhet at jeg, som sagt, ble helt lamslått. Frysningene var intense som aldri før, og ja, tårene silte. Dette er for meg et av de beste eksemplene på filmkunst og filmpoesi. Jeg anklaget tidligere Hiroshima Mon Amour (1959, Resnais) for å prøve litt for hardt, og at det ikke blir ekte nok. Kieslowski gjør alt rett her. Det føles genuint, ikke påtatt, og det er så fantastisk vakkert. Så fantastisk vakkert.





Alt i alt er Bleu en helt utrolig film. Den har en av de flotteste konklusjonene jeg har sett på lenge, og klarer fint å balansere på linjen mellom historiefortelling og filmatisk kunst. Jeg er per i dag litt forundret over hvorfor Rouge (1994, Kieslowski) regnes som mesterverket i Trois Couleurs-trilogien. I mine øyne er Bleu høydepunktet her, men det blir jo såklart en svært personlig avgjørelse. Det er den filmen som klarte å berøre meg mest. Faktisk er det en av de filmene jeg har bundet meg tettest til emosjonelt sett noensinne. Dette er helt klart ett av nyere tids største mesterverk, og den har sikret seg en trygg plass blant mine absolutte favorittfilmer.




Diskuter denne saken i forumet.

5/5


Utgivelsesår:
1993

Regi:
Krzysztof Kieslowski

Manus:
Krzysztof Kieslowski
Krzysztof Piesiewicz

Med:
Juliette Binoche
Benoît Régent
Florence Pernel
Charlotte Véry

Sjanger
Drama


IMDb-side
© 2009 Webmaster/Design: Lars Thomas Skare