A Clockwork Orange - Fokusartikkel

Skrevet av KAH, 11. september 2009
Publisert: 23. november 2009





Nærbilde. En ung mann med et svært intenst blikk og et djevelsk smil om munnen, det ene øyet hans omgitt av falske øyevipper, nipper til et glass melk og skåler til kameraet. Vår protagonist og anti-helt Alex DeLarge, sittende ved siden av sine «droogs». Kameraet trekker seg ut og omgivelsene gir seg gradvis til kjenne, en futuristisk bar dekorert med mannekengdukker, kvinnelige, i åpenbart seksuelt ladede stillinger. En av filmhistoriens mest minneverdige åpningsscener, akkompagnert av en modernisert synthversjon av Purcells dystre «Music for the Funeral of Queen Mary». Det er med en gang klart at det er en spesiell film man er i ferd med å «viddy». Den er omdiskutert, kontroversiell, trukket tilbake fra markedet, beskyldt for voldsforherligelse og tvilsom moral: A Clockwork Orange (1971) er, til tross for at bildene etter manges mening har mistet noe av sin slagkraft, fremdeles en film som kan provosere og skape diskusjon. Er dette meningsløs og amoralsk underholdning uten intensjoner om å være noe mer, eller finnes det noe annet under all gladvolden og det kitsch-aktige ytre?

Det er i alle fall ikke vanskelig å se hvor beskyldningene om voldsforherligelse kommer fra. I filmens kanskje mest ikoniske scene tar Alex og gjengen hans seg inn i et privathjem og trakasserer på grovt vis et velstående par, alt mens Alex synger «Singin' in the Rain» og gjør voldsutøvelsen til en dans. En scene som, i hvert fall i dag, kanskje er mer komisk enn ubehagelig. Senere tar han et oppgjør med sine «droogs», da han til tonene av Beethovens niende symfoni slår og dytter to av dem uti ei elv, det hele koreografert nærmest som en voldsballett. Filmet i naturlig lys og i slow-motion er det nesten vakkert å se på. Volden er ikke hard og brutal i denne filmen, den er morsom, kunstnerisk, gjenstand for lyst og glede. De gjøres ikke noe forsøk på å skape sympati med de som utsettes for volden, de er brikker i et spill. Hele tiden er det gjennom Alex sine øyne, og ledsaget av hans fortellerstemme, at vi er vitne til volden, ultravolden, som han selv kaller det, og volden er for ham en fornøyelig aktivitet, en subjektiv oppfattelse som filmen ved hjelp av ovennevnte virkemidler effektivt sørger for at vi må ta del i.





Sentralt i filmen står også volden som utøves mot Alex etter at han har blitt pågrepet for å ha slått en kvinne i hodet med en fallosskulptur, etter først å ha brutt seg inn i hennes hjem. Det dreier seg da om psykisk vold i form av Ludovico-behandlingen, en manipulativ rehabiliteringsmetode som gir Alex muligheten til å slippe ut av fengselet tidligere. I en annen av filmens mest kjente scener får vi så se hvordan denne behandlingen forløper seg. Alex blir spent fast i en stol og øynene hans blir holdt oppe mens han utsettes for vonde bilder, blant annet en lengre montasje fra Andre Verdenskrig. Bildene blir tonesatt av Ludvig van Beethovens niende symfoni, og etter behandlingen vil både vold, sex og Beethoven skape avsky hos Alex, som har mistet sin frie vilje. Han har blitt en sørgelig figur som lystrer sine overordnede og innretter seg etter samfunnets krav til konformitet. Han har mistet en rett som er gitt av ham fra naturens side, retten til å ta moralske valg.

Samtidig har vi sett hvordan menneskene rundt ham portretteres. De har akkurat de samme tilbøyelighetene som han, men holder dem tilbake og fremstår som ynkelige og falske. Da Alex' fremgang etter behandlingen skal vurderes, ser vi hvordan menneskene som skal vurdere ham, reagerer med opphisselse på den halvnakne jenta som entrer scenen. I boligen til kvinnen som Alex slår i hodet før han blir arrestert, henger det mange seksuelt orienterte bilder, er disse bedre enn den pornografiske graffitien utenfor Alex' hjem? De fengselsansatte og de som utfører behandlingen, har til dels sadistiske tendenser. Hvorfor spille Alex' favorittmusikk for ham under behandlingen og på den måten for alltid ødelegge hans opplevelse av musikken? Det er mange hint til at menneskene Alex møter, er akkurat like perverse som han selv, forskjellen er at han lever ut disse sidene ved seg selv. På mange måter fremstår han som den mest menneskelige i filmen, han i har hvert fall liv i seg, glimt i øyet, han er seg selv uten å være opptatt av hvordan han blir oppfattet av samfunnet.





Så hva betyr alt dette? Er det en kritikk av det moderne samfunnets institusjoner som undertrykkende, en påstand om at denne undertrykkelsen leder til perverse og sadistiske tendenser og tanker i mennesket? Er det nok en satire over borgerskapets tomhet og hvordan tomheten gir seg utslag i meningsløse aktiviteter og tvilsomme seksuelle preferanser, noe som alltid har vært et yndet tema i film- og litteraturverdenen? Personlig tror jeg det dreier seg om grunnleggende trekk ved mennesket, som aldri kan eller bør bli frarøvet oss. Det gode kan ikke eksistere uten det onde, og kapasiteten til å gjøre ondt bor i oss alle. I A Clockwork Orange forsøkes denne valgmuligheten fjernet i Alex, ved å utsette ham for Ludovico-behandlingen. En handling som kanskje er ondere enn det Alex har gjort, tross alt. Samfunnet dømmer ham og straffer ham, men på feil grunnlag, det ser på ham som et utskudd, en person med egenskaper som kun tillegges ham som individ. Alex blir en syndebukk, en folket kan peke på og dermed føle seg bedre, til tross for at de selv antagelig ville vært i stand til å gjøre det samme. Denne måten å se Alex' oppførsel og påfølgende straff på, gjør at A Clockwork Orange nesten kan fremstå som et humanistisk innlegg i en større og evigaktuell debatt om hvorvidt man kan stigmatisere forbrytere på den måten samfunnet gjør. Fullt så enkelt er det dog ikke.

For hvorfor er det, med ovennevnte problemstilling i bakhodet, nødvendig å portrettere volden på den måten som Kubrick gjør i denne filmen? Den tilsynelatende likegyldige holdningen til vold filmen viser, synes problematisk dersom agendaen virkelig er å gjøre oss oppmerksom på at vi alle har et voldelig potensiale i oss, det synes da unødvendig å tonesette volden med «Singin' in the Rain» og klassisk musikk, å vise den i slow-motion, å styre klar av alle grafiske detaljer. Vel, kanskje er svaret så enkelt som at Kubrick, begrenset av datidens normer og sensur, ikke kunne vise rå og brutal vold av det slaget vi er vant med på film i dag, og at denne fornøyelige, nesten komiske tilnærmingen til vold, var den styggeste og mest frastøtende måten å portrettere vold på og samtidig slippe unna den verste sensuren, og dermed kunne vise den for et stort publikum. Kanskje er også denne måten å vise vold på, den som er mest forstyrrende og tankevekkende i lengden? I motsetning til grafiske voldsscener, som de fleste av oss finner vonde å se på, må vi her kanskje ta stilling til hvor lett det faktisk er å være vitne til volden, og deri ligger dens potensielt provokative kraft.





Ennå er dog mye uavklart. Hvor står filmen, moralsk sett? Forsvarer den voldsbruk, anser den samfunnet som hyklersk? For det første er det viktigste, i mine øyne, at den ønsker å forsvare, og bevisstgjøre oss på, vår mulighet og frihet til å ta moralske valg. Voldsutøvelsen havner i andre rekke, det er erkjennelsen av at mennesket aldri fullt ut kan kontrolleres og temmes, som er det viktige her. Å ta fra oss denne naturgitte valgfriheten ville være å redusere oss til noe mindre menneskelig. Det er ikke vanskelig å tenke seg at A Clockwork Orange, i likhet med så mange andre dystopiske fremtidsvisjoner, utspiller seg i et samfunn der mennesket er kontrollert og overvåket, dets muligheter redusert. Vi følger Alex, men han er faktisk utskuddet, for han er fri sammenlignet med resten, som går rundt i en zombielignende tilstand og fremstår som uekte, følelsesløse mennesker. I likhet med de fleste fremtidsvisjoner, så ønsket helt sikkert også A Clockwork Orange å si noe om nåtiden, som den gang var 70-tallet, men filmen er ikke mindre aktuell i dag. Flere lover, flere overvåkningskameraer, datalagrings-direktivet osv. Man trenger ikke være anarkist for å stille spørsmål ved disse formene for kontroll sin faktiske evne til å ta vare på oss. Et samfunn der mennesket trenges opp i et hjørne, vil være et samfunn der mennesket en dag får nok.

Man kan sikkert argumentere for at filmens påminnelse om at vi alle er i besittelse av kapasiteten til å gjøre ondt, i seg selv er skadelig. Undertegnede er dog av den overbevisning at den mest effektive måten å drepe sine onde tilbøyeligheter på, er å akseptere at de finnes. Å konfrontere ens mørke side og erkjenne at man har en slik side, å vite at den er der, er den sikreste garanti for at den aldri vil slippe løs. Dette er et syn jeg tror også A Clockwork Orange deler. Igjen kommer vi tilbake til filmens skildring av vold og hvordan vi velger å ta stilling til den, og hvordan dette, sammen med den gjennomgående tematikken om menneskets iboende mørke side, kan tjene som en påminnelse om nødvendigheten av en slik konfrontasjon med oss selv. Volden må drepes innenfra og kan aldri undertrykkes av utenforstående krefter uten at det reduserer oss som mennesker eller øker risikoen for at bobla en dag sprekker. Det er åpenbart antiautoritære elementer og kommentarer i filmen, men å avfeie den som anarkistisk propaganda er etter min mening å miste av syne noe vesentlig, for kanskje vel så viktig som et budskap om at samfunnets kontrollerende institusjoner kan virke undertrykkende på en uheldig måte, er nettopp denne erkjennelsen som berører menneskenaturen.





Filmens slutt har også en spennende, tvetydig vri. Alex ligger i sykesenga etter et mislykket selvmordsforsøk, og mottar beklagelser fra myndighetene for den urett som er begått mot ham. Det knipses bilder og han er i ferd med å bli en folkehelt. Samtidig spilles Alex' favorittmusikk, den niende symfoni av Beethoven, nok en gang, og han reagerer ikke lenger med avsky, i stedet leder stykket igjen tankene hen på lyst og begjær, nå også ispedd fantasier om berømmelse. «I was cured, all right!» er hans siste ord, alt er ved sitt gamle jeg. Eller er det? Kan Alex ha funnet en inngangsportal til å kunne fungere som et «normalt» menneske i samfunnet, ved å måle seg selv i andres øyne og gi seg hen til ambisjoner om suksess? Er det en lykkelig eller en ulykkelig slutt? A Clockwork Orange vil fortsette å fascinere i mange tiår til.




Diskuter denne saken i forumet.
Stanley Kubrick

Månedstema om den amerikanske regissøren Stanley Kubrick (1928-1999). Ofte regnet som en av filmhistoriens største og mest velkjente regissører, gjennom filmer som blant annet 2001: A Space Odyssey (1968), A Clockwork Orange (1971) og The Shining (1980).



Artikler:

Stanley Kubrick - The Gospel According To St. Svankmajer

Killer's Kiss

The Killing

Lolita

2001: A Space Odyssey

A Clockwork Orange - Fokusartikkel

Barry Lyndon - En film uten en helt

The Shining - Hva er det egentlig som foregår?

Full Metal Jacket - Et essay

Artificial Intelligence: AI

Stanley Bonaparte - Kubricks Napoleon

© 2009 Webmaster/Design: Lars Thomas Skare