V for Vendetta

Skrevet av Uruloki, 13. mai 2007
Publisert: 14. februar 2009





Jeg er ikke noen stor fan av Matrix-trilogien. Faktisk vil jeg si at jeg nærmest hater den. Nummer én i rekken var svært god, men både hype, overdådig skryt og uendelige imitatorer hjalp til med å delvis ødelegge også den. De to andre kunne like godt vært en 10 minutters sekvens i slutten av første film. Uansett, det er ikke The Matrix (1999, Wachowski) jeg skal snakke om, men det er nærliggende å gjøre det. V for Vendetta er nemlig produsert av Wachowski-brødrene, men regissert av nykommeren McTeigue. Likevel hadde jeg forventet på forhånd at Brødrenes grep om produksjonen ville farge denne tegneserieadapsjonen litt for mye, og skape nok en film som trør i The Matrix sine opptråkka fotspor. Mine fordommer ble både avkreftet og bekreftet.

V for Vendetta er opprinnelig en tegneserie av briten Alan Moore. I en ikke så fjern fremtid har et fascistisk regime tatt grepet om Storbritannia. Etter at frykten for terrorisme, en stor epidemi, og lignende ble for stort, ble den autoritære Sutler valgt som overkansler. Nå er nasjonen isolert fra resten av verden, og overmakten benytter seg, ikke overraskende, av propaganda, vold og terror for å bestå. Intoleransen blomstrer. Blant annet er homofili forbudt, og ensretting innenfor religion er også et faktum. Oppi alt dette kommer en skikkelse med Guy Fawkes-maske, V, og danner en motvekt mot ekstremismen. Som en anarkistisk messias prøver han gjennom en rekke kløktige aksjoner å få folket til å innse undertrykkelsen de lever under. En jente kalt Evey blir også tilfeldig trukket inn i V sin kamp mot regimet.





Som sagt var jeg bekymret for at også denne filmen ville prøve å imitere The Matrix. Og det gjør den også, på noen områder. Under slossescenene merkes det best. Kraftig bruk av slow-motion ispedd fancy-schmancy koreografi er ikke nødvendigvis noe negativt, men det hele blir likevel lite givende. Det er så gjennomskuelig at Wachowski-brødrene bare tar i bruk en formel de vet «funker», og seiler videre på samme bølgen som trilogien deres gjorde. Slossingen blir derfor det mest uinteressante i filmen, merkelig nok.

Til tider blir det hele også litt vel svulstig og overdådig. Ja, banalt, rett og slett. Det presses på med storslagenhet, episk musikk, og klisjéfylte øyeblikk så det hele av og til blir nesten komisk. Scenen med Portman i regnet er kanskje det mest åpenbare eksempelet. De som har sett filmen vet hva jeg snakker om.





På tross av dette har V for Vendetta mange styrker. Det er ikke til å nekte for at karakteren V er en likandes kar. Hans kamp mot den overlegne autoriteten er interessant å følge, og hans personlige komplekser gir også rom for mye positiv undring. Det røpes ikke for mye av hvem som egentlig skjuler seg bak masken, og denne mystikken danner en av de mest interessante «superheltene» på film så langt. Jeg må likevel si at jeg fikk velartikulert-gimmicken litt oppi halsen i starten, for eksempel under det første møtet mellom V og Evey, hvor V ordlegger seg nesten utelukkende med kompliserte engelske ord som starter på V. Greit nok at han skal fremstilles som en sofistikert, men likevel anarkistisk særing, men jeg finner lite humor i det som prøves her. Det blir bare irriterende og oppbrukt. Heldigvis tok det ikke overhånd i resten av filmen, og vår kjære anarkist kommer godt ut av det totalt sett.

Kampscenene fant jeg som sagt lite interessante, men det som virkelig lokker med denne filmen er samfunnskritikken. Om jeg har forstått det riktig, var tegneserien opprinnelig ment som et spark i Margareth Thatchers retning, men filmen har oppdatert det hele, og retter skytset mot George Bush og tilstanden i USA for tiden. Det som kun omtales som «USAs krig» i filmen, har tydeligvis ødelagt landet, og det har nå brutt sammen i en ny borgerkrig. Det er fornøyelig at det skildres en slik flott, fremtidig dystopi av de tragiske tilstandene vi ser i dag. Nesten enda mer fornøyelig, og ganske uventet må jeg si, var at det også rettes mye fokus på homofobi. Homofile er som sagt bannlyst fra det nye, britiske samfunnet, og de må operere i det skjulte. At vi ennå finner homofobi i det moderne samfunnet vi nå lever i, er noe jeg finner uforståelig. At V for Vendetta ganske utilslørt skildrer urimeligheten i dette, var dermed en av filmens store styrker. Religiøs fanatisme får også gjennomgå. Det er temmelig herlig, og alt i alt er kritikken slående og på sin plass.





Min største innvending blir likevel at styrken i filmen ligger nesten utelukkende i historien. For all del, utførelsen er god, men jeg måtte likevel spørre meg om hvor mye filmatiseringen faktisk har tilført den opprinnelige historien. Uten å ha lest tegneserien, måtte jeg likevel erkjenne at mesteparten av æren må tillegges Alan Moore for sin utrolige fremtidsvisjon. Det er tegneserien som er det store her. Filmatiseringen gjør lite annet enn å viderefortelle en god historie, og gjør det med en del grep jeg ikke setter like mye pris på. Kanskje kan dette sies å være essensen i gode filmatiseringer av tegneserier, men jeg mener likevel at noe positivt bør tilføres verket. Det må ikke bare bli en tilpasning til filmmediet.

V for Vendetta er likevel en temmelig god film totalt sett. Historien engasjerer virkelig, og ispedd en svært enigmatisk og interessant protagonist, blir det meget fornøyelig. Jeg står likevel fast på at Wachowski-brødrenes tidligere håndverk skinner litt vel mye gjennom også her. Men tross alt, jeg ble faktisk positivt overrasket av filmen, selvom jeg ikke hadde all verdens forventninger. Den må likevel sies å være et av de absolutte lyspunktene i den meget oppbrukte sjangeren tengeseriefilmatiseringer er.




Diskuter denne saken i forumet.

3/5


Utgivelsesår:
2005

Regi:
James McTeigue

Manus:
Andy Wachowski
Larry Wachowski

Med:
Natalie Portman
Hugo Weaving
Stephen Rea
Stephen Fry
John Hurt

Sjanger
Action/Sci-fi/Thriller


IMDb-side
© 2009 Webmaster/Design: Lars Thomas Skare