Eraserhead
Skrevet av Uruloki, 13. mai 2007
Publisert: 14. februar 2009
Eraserhead er ingen ny opplevelse for meg. Ved første gjennomgang klarte jeg likevel ikke å ta den helt til meg. Jeg visste jeg hadde sett noe interessant, og hjernen min var rimelig forstyrret da rulleteksten surret over skjermen. I ettertid har interessen min for filmen bare vokst, og etter å ha sett den seige Week End (1967, Godard), så jeg det som passende å ødelegge hodet mitt litt mer med et gjensyn med David Lynchs første langfilm.
Ja, hva pokker handler Eraserhead om da? En samling mørke, forstyrrende drømmer har Lynch selv uttalt, men han er jo kjent for å være tilbakeholden med forklaringene på sine egne filmer. Henry Spencer heter i hvert fall hovedpersonen. Bosatt i en industriell ødemark, labber han rundt blant flimrende lys, røyk og damp, og et konstant mekanisk bråk. Henry er på ferie fra sin jobb som trykker, og får vite at kjæresten hans, Mary, som han ikke har hørt fra på lenge, er gravid. Smårollingen viser seg likevel å være en ufattelig stygg mutant, som griner konstant. Mary holder ikke ut lenge, og flykter til foreldrene sine. Henry må dermed ta seg av det lille monsteret. Etter hvert trekkes han mer og mer inn i et konstant mareritt.
Hvis jeg skulle sammenlignet Eraserhead med noe annet innenfor kunstens verden, ville det muligens vært albumet Trout Mask Replica av Captain Beefheart and His Magic Band. De er begge like forvirrende, originale, forstyrrende, geniale. For mens Trout Mask Replica er noe av det rareste jeg har hørt, er Eraserhead noe av det rareste jeg har sett. Kanskje kunne det til og med fungert som et soundtrack til filmen?
For om Eraserhead skulle forklares med ett ord, ville det vært «forstyrrende». Faen så forstyrrende, faktisk. Til tider er den nesten kvalm, andre ganger kun forvirrende, og til og med litt svart humor får plass i filmen, da hovedsakelig i middagsscenen. Det hele blir en eksentrisk, stemningsfull miks. Kanskje ikke fullt så surrealistisk som Un Chien Andalou (1929, Buñuel), men absolutt i samme gaten.
Jeg har ikke tenkt å prøve og forstå alt. I hvert fall ikke med så lite spalteplass til rådighet. Formålet med Eraserhead ligger etter min mening ikke i å skjønne den. Det handler om stemning, atmosfære, små punkter som gir mening. Man kan hente mye ut av enkelte ting uten å forstå en gjennomgående helhet. Frykten for barn, skyldfølelse, sammenbrudd. Det er ikke nødvendig å forstå hver millimeter av celluloiden for å få med seg det som skjer, og det er nok det Lynch også har tenkt på forhånd. Dette blir en svært personlig film, med rom for forskjellige tolkninger.
Lynch må sies å være en av de store mesterne når det gjelder stemninger i film. Han opprettholder alltid en skremmende mystikk, en veldig gjennomarbeidet atmosfære. Dette vises ikke minst i den siste delen av filmen. Mot slutten blir det hele utrolig intenst og gjennomtrengende, og jeg tok meg selv i å sitte med knugende, svette hender og generell klamhet da alt ble svart, og «Written, produced and directed by David Lynch» rullet over skjermen.
Jack Nance som Henry Spencer må også ta mye av æren. Hans konstante bekymrede blikk, sjenerte stamming, og luntende gange bidrar til å danne en sårbar, liten testkanin for Lynchs syke visjon. Resten av persongalleriet bærer også preg av et sprøtt sinn. De kan vel alle bare beskrives som dysfunksjonelle.
Mulholland Drive (2001, Lynch) står likevel som Lynchs beste film i mine øyne. Surrealismen i Eraserhead er svært forlokkende. Det er herlig å ikke forstå alt som skjer, og kun sitte der og ta til seg inntrykkene fra både lyden og bildene. Likevel er det en bedre balansegang mellom det surrealistiske og det realistiske i Mulholland Drive. Man føres mer bak lyset, mens man i Eraserhead kun blir matet med en konstant strøm av merkeligheter.
Eraserhead er nok én av de filmene man ikke helt klarer å svelge ved det første møtet. Det er likevel en film som trenger seg inn i hodet ditt, og forblir der. Ved andre gjennomgang klarte jeg å se det store i filmen mye bedre. Første gang ble jeg kun forundret over dens merkelighet. Nå fant jeg et forstyrrende, surrealistisk, uggent mesterverk. En av mine nye favoritter.
Diskuter denne saken i forumet.
Skrevet av Uruloki, 13. mai 2007
Publisert: 14. februar 2009
Eraserhead er ingen ny opplevelse for meg. Ved første gjennomgang klarte jeg likevel ikke å ta den helt til meg. Jeg visste jeg hadde sett noe interessant, og hjernen min var rimelig forstyrret da rulleteksten surret over skjermen. I ettertid har interessen min for filmen bare vokst, og etter å ha sett den seige Week End (1967, Godard), så jeg det som passende å ødelegge hodet mitt litt mer med et gjensyn med David Lynchs første langfilm.
Ja, hva pokker handler Eraserhead om da? En samling mørke, forstyrrende drømmer har Lynch selv uttalt, men han er jo kjent for å være tilbakeholden med forklaringene på sine egne filmer. Henry Spencer heter i hvert fall hovedpersonen. Bosatt i en industriell ødemark, labber han rundt blant flimrende lys, røyk og damp, og et konstant mekanisk bråk. Henry er på ferie fra sin jobb som trykker, og får vite at kjæresten hans, Mary, som han ikke har hørt fra på lenge, er gravid. Smårollingen viser seg likevel å være en ufattelig stygg mutant, som griner konstant. Mary holder ikke ut lenge, og flykter til foreldrene sine. Henry må dermed ta seg av det lille monsteret. Etter hvert trekkes han mer og mer inn i et konstant mareritt.
Hvis jeg skulle sammenlignet Eraserhead med noe annet innenfor kunstens verden, ville det muligens vært albumet Trout Mask Replica av Captain Beefheart and His Magic Band. De er begge like forvirrende, originale, forstyrrende, geniale. For mens Trout Mask Replica er noe av det rareste jeg har hørt, er Eraserhead noe av det rareste jeg har sett. Kanskje kunne det til og med fungert som et soundtrack til filmen?
For om Eraserhead skulle forklares med ett ord, ville det vært «forstyrrende». Faen så forstyrrende, faktisk. Til tider er den nesten kvalm, andre ganger kun forvirrende, og til og med litt svart humor får plass i filmen, da hovedsakelig i middagsscenen. Det hele blir en eksentrisk, stemningsfull miks. Kanskje ikke fullt så surrealistisk som Un Chien Andalou (1929, Buñuel), men absolutt i samme gaten.
Jeg har ikke tenkt å prøve og forstå alt. I hvert fall ikke med så lite spalteplass til rådighet. Formålet med Eraserhead ligger etter min mening ikke i å skjønne den. Det handler om stemning, atmosfære, små punkter som gir mening. Man kan hente mye ut av enkelte ting uten å forstå en gjennomgående helhet. Frykten for barn, skyldfølelse, sammenbrudd. Det er ikke nødvendig å forstå hver millimeter av celluloiden for å få med seg det som skjer, og det er nok det Lynch også har tenkt på forhånd. Dette blir en svært personlig film, med rom for forskjellige tolkninger.
Lynch må sies å være en av de store mesterne når det gjelder stemninger i film. Han opprettholder alltid en skremmende mystikk, en veldig gjennomarbeidet atmosfære. Dette vises ikke minst i den siste delen av filmen. Mot slutten blir det hele utrolig intenst og gjennomtrengende, og jeg tok meg selv i å sitte med knugende, svette hender og generell klamhet da alt ble svart, og «Written, produced and directed by David Lynch» rullet over skjermen.
Jack Nance som Henry Spencer må også ta mye av æren. Hans konstante bekymrede blikk, sjenerte stamming, og luntende gange bidrar til å danne en sårbar, liten testkanin for Lynchs syke visjon. Resten av persongalleriet bærer også preg av et sprøtt sinn. De kan vel alle bare beskrives som dysfunksjonelle.
Mulholland Drive (2001, Lynch) står likevel som Lynchs beste film i mine øyne. Surrealismen i Eraserhead er svært forlokkende. Det er herlig å ikke forstå alt som skjer, og kun sitte der og ta til seg inntrykkene fra både lyden og bildene. Likevel er det en bedre balansegang mellom det surrealistiske og det realistiske i Mulholland Drive. Man føres mer bak lyset, mens man i Eraserhead kun blir matet med en konstant strøm av merkeligheter.
Eraserhead er nok én av de filmene man ikke helt klarer å svelge ved det første møtet. Det er likevel en film som trenger seg inn i hodet ditt, og forblir der. Ved andre gjennomgang klarte jeg å se det store i filmen mye bedre. Første gang ble jeg kun forundret over dens merkelighet. Nå fant jeg et forstyrrende, surrealistisk, uggent mesterverk. En av mine nye favoritter.
Diskuter denne saken i forumet.
5/5
Utgivelsesår:
1977
Regi:
David Lynch
Manus:
David Lynch
Med:
Jack Nance
Charlotte Stewart
Allen Joseph
Jeanne Bates
Sjanger
Horror/Fantasy/Sci-fi
IMDb-side
© 2009 Webmaster/Design: Lars Thomas Skare