Trois Couleurs: Blanc
Skrevet av Uruloki, 2. juni 2007
Publisert: 14. februar 2009
Etter den fantastiske Bleu (1993, Kieslowski) var fallhøyden stor for andre del av Kieslowskis Trois Couleurs-trilogi. Blanc viste seg å være en film som var temmelig annerledes fra de to andre leddene. En slags kløktig «rags-to-riches»-historie, men samtidig med rom for menneskelig tragedie og tragikomikk. Jeg setter pris på variasjonen, men Blanc må likevel sies å være det svakeste leddet i trilogien.
Trois Couleurs-trilogien baserer seg som sagt på det franske flaggets tre farger, og henter sine hovedtemaer ut fra dette: blå for frihet, hvit for likhet, rødt for brorskap.
I Blanc møter vi polakken Karol, som arbeider i Paris som frisør. Han er gift med Dominique, som han elsker over det meste. Likevel står skilsmissen for døren, ettersom Karol ikke klarer å prestere i senga. Han blir jagd på dør av kona, og degraderes til en uteligger på metroen, hvor han forsøker å tjene til livets opphold ved å spille på kammen sin. Der møter han tilfeldigvis en annen polakk, Mikolaj, som hjelper ham med å flykte tilbake til Polen, tross at han har mistet alle pengene og passet sitt. Etter en del problemer kommer Karol seg omsider inn i landet, og etterhvert klarer han også på uventet vis å bygge seg selv opp økonomisk sett. Samtidig planlegger han både hvordan han skal få hevnet seg på Dominique, og hvordan han skal få henne til å elske ham igjen.
Blanc er, som sagt, ganske annerledes fra de to andre delene av trilogien. Etter hvert som historien utspiller seg i Polen, bærer den nesten preg av å være en klassisk mafiahistorie, uten å være det i det hele tatt. En ressursterk person som kjemper seg fremover, og lykkes. Det er nok her premisset om «likhet» ligger. Jeg oppfattet i hvert fall individualistiske undertoner i filmen; at en hver kan lykkes så lenge man står på, og at alle har like sjanser for å klare seg her i verden. Det spiller vel også litt på den manglende likheten innad i forholdet mellom Dominique og Karol, og også ulikheten Karol møter som polakk i Frankrike. Blant annet åpner filmen med en scene fra rettsalen, hvor Karol føler seg overhørt kun på grunn av sin nasjonalitet.
Hovedproblemet gjennom hele filmen er at den ikke kommuniserer den samme «inspirasjonen» som Bleu og Rouge (1994, Kieslowski) maktet å gjøre. Jeg sier ikke at Kieslowski ikke har lagt nok innsats i Blanc, men den formidler ikke den samme skapertrangen som de to andre. Filmens historie blir kanskje rett og slett litt for ordinær. Den er ikke like dyptgravende som de to andre, og inneholder ikke de samme kunstneriske krumspringene som farget både Bleu og Rouge.
Blanc har likevel noen utrolig sterke øyeblikk. Uten å røpe for mye kan jeg si at scenen på t-banesporet er noe av det mest velgjorte i trilogien totalt sett. Filmen spiller også mye mer aktivt på komikk enn de to andre. Gjennom karakteren Karol får vi et godt eksempel på velgjort tragikomikk, mens han fumlende prøver å komme seg gjennom problemene han stilles ovenfor. Det er gjort mye mindre selvhøytidelig enn i resten av trilogien, men jeg er litt usikker på om det er positivt eller negativt.
Det mest interessante i filmen er nok forholdet mellom den livstrøtte Mikolaj og Karol, som tross alt står på så godt han kan, selv om det ofte ender i feiling. Zbigniew Zamachowski gjør alt i alt en svært god rolle som denne mislykkede typen, som etter hvert reiser seg. Han klarer både å spille den sårbare taperen som blir et uskyldig offer for det meste i starten, og den litt hovne, utspekulerte businessmannen som har hellet med seg mot slutten.
Blanc har heller ikke den samme kvaliteten på det visuelle og det tekniske som Bleu og Rouge. Dette kan godt være et bevisst valg fra Kieslowskis side, ettersom den baserer seg på å være et litt mer sosialrealistisk stykke film, i forhold til de to andre delene av trilogien, som er klart mer kunstneriske/abstrakte. Blanc innehar ikke den samme eksperimenteringen, eller de tekniske krumspringene som de to andre har, men foto er jevnt over godt gjennomført også her.
Totalt sett er Blanc et solid stykke håndverk. Det er absolutt en meget engasjerende historie, med enkelte øyeblikk som er svært så fantastiske. Den mangler dog det lille ekstra som løfter den opp på det nivået de to andre filmene i trilogien ligger på. Jeg vil likevel ikke gi inntrykk av at det var en skuffelse på noen måte, eller at Blanc er en dårlig film. Den er særdeles god, men den hadde vanskelige fotspor å følge i etter Bleu.
Diskuter denne saken i forumet.
Skrevet av Uruloki, 2. juni 2007
Publisert: 14. februar 2009
Etter den fantastiske Bleu (1993, Kieslowski) var fallhøyden stor for andre del av Kieslowskis Trois Couleurs-trilogi. Blanc viste seg å være en film som var temmelig annerledes fra de to andre leddene. En slags kløktig «rags-to-riches»-historie, men samtidig med rom for menneskelig tragedie og tragikomikk. Jeg setter pris på variasjonen, men Blanc må likevel sies å være det svakeste leddet i trilogien.
Trois Couleurs-trilogien baserer seg som sagt på det franske flaggets tre farger, og henter sine hovedtemaer ut fra dette: blå for frihet, hvit for likhet, rødt for brorskap.
I Blanc møter vi polakken Karol, som arbeider i Paris som frisør. Han er gift med Dominique, som han elsker over det meste. Likevel står skilsmissen for døren, ettersom Karol ikke klarer å prestere i senga. Han blir jagd på dør av kona, og degraderes til en uteligger på metroen, hvor han forsøker å tjene til livets opphold ved å spille på kammen sin. Der møter han tilfeldigvis en annen polakk, Mikolaj, som hjelper ham med å flykte tilbake til Polen, tross at han har mistet alle pengene og passet sitt. Etter en del problemer kommer Karol seg omsider inn i landet, og etterhvert klarer han også på uventet vis å bygge seg selv opp økonomisk sett. Samtidig planlegger han både hvordan han skal få hevnet seg på Dominique, og hvordan han skal få henne til å elske ham igjen.
Blanc er, som sagt, ganske annerledes fra de to andre delene av trilogien. Etter hvert som historien utspiller seg i Polen, bærer den nesten preg av å være en klassisk mafiahistorie, uten å være det i det hele tatt. En ressursterk person som kjemper seg fremover, og lykkes. Det er nok her premisset om «likhet» ligger. Jeg oppfattet i hvert fall individualistiske undertoner i filmen; at en hver kan lykkes så lenge man står på, og at alle har like sjanser for å klare seg her i verden. Det spiller vel også litt på den manglende likheten innad i forholdet mellom Dominique og Karol, og også ulikheten Karol møter som polakk i Frankrike. Blant annet åpner filmen med en scene fra rettsalen, hvor Karol føler seg overhørt kun på grunn av sin nasjonalitet.
Hovedproblemet gjennom hele filmen er at den ikke kommuniserer den samme «inspirasjonen» som Bleu og Rouge (1994, Kieslowski) maktet å gjøre. Jeg sier ikke at Kieslowski ikke har lagt nok innsats i Blanc, men den formidler ikke den samme skapertrangen som de to andre. Filmens historie blir kanskje rett og slett litt for ordinær. Den er ikke like dyptgravende som de to andre, og inneholder ikke de samme kunstneriske krumspringene som farget både Bleu og Rouge.
Blanc har likevel noen utrolig sterke øyeblikk. Uten å røpe for mye kan jeg si at scenen på t-banesporet er noe av det mest velgjorte i trilogien totalt sett. Filmen spiller også mye mer aktivt på komikk enn de to andre. Gjennom karakteren Karol får vi et godt eksempel på velgjort tragikomikk, mens han fumlende prøver å komme seg gjennom problemene han stilles ovenfor. Det er gjort mye mindre selvhøytidelig enn i resten av trilogien, men jeg er litt usikker på om det er positivt eller negativt.
Det mest interessante i filmen er nok forholdet mellom den livstrøtte Mikolaj og Karol, som tross alt står på så godt han kan, selv om det ofte ender i feiling. Zbigniew Zamachowski gjør alt i alt en svært god rolle som denne mislykkede typen, som etter hvert reiser seg. Han klarer både å spille den sårbare taperen som blir et uskyldig offer for det meste i starten, og den litt hovne, utspekulerte businessmannen som har hellet med seg mot slutten.
Blanc har heller ikke den samme kvaliteten på det visuelle og det tekniske som Bleu og Rouge. Dette kan godt være et bevisst valg fra Kieslowskis side, ettersom den baserer seg på å være et litt mer sosialrealistisk stykke film, i forhold til de to andre delene av trilogien, som er klart mer kunstneriske/abstrakte. Blanc innehar ikke den samme eksperimenteringen, eller de tekniske krumspringene som de to andre har, men foto er jevnt over godt gjennomført også her.
Totalt sett er Blanc et solid stykke håndverk. Det er absolutt en meget engasjerende historie, med enkelte øyeblikk som er svært så fantastiske. Den mangler dog det lille ekstra som løfter den opp på det nivået de to andre filmene i trilogien ligger på. Jeg vil likevel ikke gi inntrykk av at det var en skuffelse på noen måte, eller at Blanc er en dårlig film. Den er særdeles god, men den hadde vanskelige fotspor å følge i etter Bleu.
Diskuter denne saken i forumet.
4/5
Utgivelsesår:
1994
Regi:
Krzysztof Kieslowski
Manus:
Krzysztof Kieslowski
Krzysztof Piesiewicz
Med:
Zbigniew Zamachowski
Julie Delpy
Janusz Gajos
Jerzy Stuhr
Sjanger
Drama
IMDb-side
© 2009 Webmaster/Design: Lars Thomas Skare